I Det tredje rikets planer om å invadere andre europeiske land var det å få et bestemt lands rikdom et veldig viktig poeng. Spesielt gull. Først forsøkte tyskerne å rane de erobrede landenes gullbankinnskudd. Slik var det også under angrepet mot Norge, da en egen avdeling av den tyske hæren ble tildelt en spesiell oppgave: «å beslaglegge 50 tonn norsk gull deponert i Norges Nationalbank i Oslo».
Da tyske tropper angrep Norge uten forvarsel tidlig på morgenen 9. april 1940, Direktøren for Norges Bank i Oslo sendte umiddelbart en forespørsel til øverstkommanderende for den norske hær om hjelp til å evakuere 50 tonn gullbarrer (og mynter) til London. Allerede før utbruddet av andre verdenskrig (1938) ble deler av Norges Banks gullreserver, lagret i et underjordisk hvelv i Oslo, fraktet til England og USA. Men nordmennene bestemte seg for å beholde 50 tonn bullion i nasjonalbanken for de verste tider. Som det viste seg, kom det øyeblikket uventet raskt – 9. april 1940.
Den norske hæren, engasjert i de plutselige kampene med de tyske landgangene, klarte å skaffe bankdirektøren bare et lite antall lastebiler og en liten militæravdeling til å følge dem. Alle var klar over at tyskerne for enhver pris ville prøve å stjele den grådige biten av 50 tonn gull. Bankmannen visste også at de norske styrkene ikke ville være i stand til å motstå de tyske troppene lenge. Så bankdirektøren sørget umiddelbart for at skatten ble lastet på lastebiler for å frakte de norske gullreservene til en av havnene nord i landet – og derfra til Storbritannia. Hvem kunne hjelpe til med hasteforsendelsen av flere tusen gullbarrer – politikeren Frederik Haslund, den kjente norske forfatteren Nordhal Grieg og innbyggerne i Oslo. Bankansatte måtte be lokale transportselskaper om å stille med lastebiler og støttearbeidere fordi det ikke engang fantes nok militære lastebiler i Oslo til å flytte 50 tonn gull i en konvoi om gangen – og det var en veldig stor forsendelse. På dette tidspunktet var kampene om Oslo allerede i gang. Kampen mot tiden har begynt… Gullskatten ble pakket inn i 818 bokser (40 kg hver) og 685 bokser (25 kg hver). Den norske statskassen besto også av tusenvis av gullmynter, igjen pakket i fat. Den eneste militære beskyttelsen var en raskt utsendt liten avdeling av norske hærsoldater som eskorterte individuelle lastebiler. Men de andre lastebilene ble kun eskortert av bankansatte bevæpnet på det meste med revolvere. De ansatte i den norske nasjonalbanken hadde det travelt, men det hadde tyskerne også. Da sjø-, luft- og landkamper brøt ut på den ene siden av byen, ulmet arbeidet med å ligge et skritt foran tyskerne på kysten. Lastebiler lastet på taket kjørte etter hverandre mot havnebyen Lillehammer. I mellomtiden pågikk allerede kamper med tyskerne i Oslo sentrum. Klokken 13.00 forlot den siste lastebilen med gull banken. På den tiden marsjerte den tyske avdelingen i all hast langs hovedgaten i den norske hovedstaden – etter Karl Johans gate – mot land. Tyskerne var en hårsbredd for sent ute. Tyskerne var sinte, men de ville ikke gi opp. De visste at konvoien var på vei mot en av de norske havnene og de ville erobre Norge på et blunk… Et nytt kappløp begynte.
Hele konvoien nådde heldigvis Lillehamer trygt – en by flere hundre kilometer fra Oslo som var tatt til fange av tyskerne. Skatten ble deponert i en lokal bank, kun en liten sivil (væpnet) vakt sto utenfor skatten av sikkerhetsgrunner. Frederik Haslund, i all hast utnevnt til sjef for konvoien, ønsket ikke å gjøre oppmerksom på at hele Norges gull lå på Lillehamer. I mellomtiden fant tyskerne sporet til den gyldne konvoien. Den raskt organiserte banktransporten gikk ikke ubemerket hen av tilskuere – inkludert norske samarbeidspartnere som mest sannsynlig informerte tyskerne som allerede visste hvor de skulle lete etter gull. Da den tyske hæren begynte å nærme seg Lillehamer etter en uke, ble det besluttet å fortsette å flykte. Den 19. april, i ly av natten, ble gullskatten i all hast lastet på toget. Bare en liten gruppe mennesker visste hva som lå i kistene – bortsett fra Frederik Haslund, bare noen få militære og dikteren Nordhal Grieg. Toget satte kursen mot byen Aandalsnes – en av de mindre havnene der det britiske skipet var basert. Heldigvis nådde transporten målet, selv om den tyske Luftwaffe unøyaktig bombet toget flere ganger. Dessverre bombet tyskerne toget igjen mens det ble lastet på skipet. Det var bare 8 tonn gull på det engelske skipet. Med resten av lasten tok nordmennene veien til byen Molde, hvor også kongefamilien, på flukt fra tyskerne, skulle oppholde seg. Heldigvis var sjefen for transporten heldig, selv om det ofte så ut som gullet ville falle i tyske hender eller ligge på havbunnen. Det engelske skipet seilte vellykket til Storbritannia med 8 tonn gull, og «Golden Train» ble ikke spesielt skadet, til tross for angrepene fra den tyske Luftwaffe. Han kunne ha fortsatt.
Tyskerne forfulgte imidlertid ikke bare gull, men også kongefamilien. Da de nådde havnen i Molde, viste det seg at tyskerne allerede bombet havnen og byen, og hindret transport til et alliert skip. Frelsen viste seg å være å betro de «gyldne boksene» til lokale fiskere, som ble de neste heltene i denne historien. Kassene og tønnene ble plassert i lasterommene til fiskebåtene hvis kapteiner hederlig hadde gått god for leveringen av lasten til Tromsø, den fortsatt trygge havnen helt i nord. De norske fiskerne la umiddelbart ut på en farlig ferd. Det var imidlertid ikke en konvoi – kutterne ble spredt for ikke å tiltrekke seg oppmerksomheten til de tyske pilotene. På en av fiskebåtene (“Alfhild”) gikk soldatdikteren Nordhal Grieg, som var en av få som deltok i konvoien fra start til slutt. Hver gang fiskerne så tyske fly på himmelen, kastet de umiddelbart ut garnene som kamuflasje. Heldigvis gikk det aldri opp for tyskerne at kassene og tønnene i lasterommene på båtene ikke var fylt med fisk, men med gull. Og det var hele trikset. Heldigvis kom alle kuttere i havn med en gulllast med hangarskip. Snart (9. mai 1940) nådde det «norske gullet» Tromsø havn, og to uker senere ble det lastet på den britiske krysseren «Enterprise» som var på vei mot England. 50 tonn norsk gull ble reddet hovedsakelig av sivile – innbyggere i Oslo, Lillehamer og fiskere.
50 tonn gull ble lystig deponert i hvelvene til Bank of England, og så ble skatten fraktet til Canada og USA. Norges Banks gullforekomst gjorde den i stand til å finansiere driften av kongefamilien, den norske eksilregjeringen, som støttet motstandsbevegelsen i det okkuperte Norge. Etter krigens slutt ble de resterende ressursene returnert til landet i partier. En av de siste transportene gikk tilbake til Norge i 1987 – det var 10 tonn gullmynter. Kongen av Norge glemte ikke heltene med å redde norsk gull – etter krigen fikk hver av fiskerne som var med på turen til Tromsø en pris fra kongen. Nordhall Grieg, som deltok i denne operasjonen, oppholdt seg i Tromsø etter fullført gulleskorteoppdrag, hvorfra han leste diktet «Flagg til masten!» 17. mai 1940 i anledning den norske nasjonaldagen, fra kl. siste gratis norsk radiostasjon, NRK. I den spådde han at uavhengighetsdagen ville komme og norske flagg igjen ville vaie over Norge. En ekstremt spennende historie kan sees i dag i høybudsjettfilmen «Race for Gold». Historien om den norske gullforekomsten minner om en lignende historie – redningen av 80 tonn polsk gull i september 1939, som ble omtalt i filmen The Golden Train (1979) under Folkerepublikken Polen. . Kanskje år senere er det på tide å filme denne historien igjen.
Det skjer i Polen og i verden – les videre i.pl
«Guru for sosiale medier. Sertifisert alkoholelsker. Ond musikkfanatiker. Internett-evangelist.»