L. Jonavičius: Hvorfor det er nødvendig å reforhandle Litauens utenrikspolitikk

Det viktigste er spørsmålet om demokratiseringspolitikken i det østlige nabolaget, som lenge har vært ansett som en strategisk utenrikspolitisk retning. Kritikere hevder at Litauens aktiviteter for å demokratisere Hviterussland, Russland, Georgia, Ukraina og andre østlige naboer har vært for aktive og kompromissløse, og setter Litauen opp mot sine naboer og mange økonomiske (litauiske selskaper lider av sanksjoner mot Russland og Hviterussland) og sosiopolitiske migrantstrømmer forårsaket problemer .

Sannsynligvis bare en tilfeldighet, men de intensiverte diskusjonene om utformingen av litauisk utenrikspolitikk falt sammen med utløpet av det eneste dokumentet om utenrikspolitikk på statlig nivå til dags dato.

Som du vet er det ingen felles utenrikspolitisk strategi i Litauen. Det eneste politiske dokumentet om utenrikspolitikk på statlig nivå som så langt har vært ansett som strategisk viktig er fra 2014. Enighet mellom de politiske partiene «Om de strategiske føringene for utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikken 2014-2020«, Som offisielt utløp i 2020. Skjønt i 2018. ble en ny avtale signertOm retningslinjene for den litauiske forsvarspolitikken«Den omhandler allerede bare forsvarspolitikk og nevner ikke utenrikspolitikk og dens prinsipper og prioriteringer i det hele tatt.

Utenrikspolitikken blir gissel for maktspill.

Det betyr at det ikke er begrepsgrunnlag for utforming og gjennomføring av utenrikspolitikken. Selvfølgelig er det det Regjeringens program og den delen av utenrikspolitikken som snakker om Litauen som et senter for utvikling av frihet og demokrati. Men i dagens politiske situasjon har det regjerende flertallet i Seimas og i regjeringen knapt noen konsensus med landets president. Og sistnevnte er konstitusjonelt sentrum for utenrikspolitikken.

Gitt meningsforskjellene mellom presidenten og regjeringen, finner institusjonene som bør føre utenrikspolitikk sammen, det vanskelig å koordinere sine handlinger. Mens dette er en konsekvens av ønsket om mer innflytelse og popularitet i innenrikspolitikken, blir utenrikspolitikken gissel for interne uenigheter (maktspill). Selv opposisjonen, som (helt naturlig) prøver å redusere herskernes popularitet ved å stadig tappe inn i deres reelle og innbilte feil, bringer heller ikke ro og positivitet. Innenrikspolitikkens kamper, den ugunstige ytre situasjonen (utfordring for migranter) og mangelen på krisehåndteringsmekanismene bestemmer at Litauens utenrikspolitikk nå befinner seg i en viss turbulenssone. Hvordan kan du overvinne denne turbulensen?

Selv om det ikke finnes enkle praktiske oppskrifter, kan og bør hovedbetingelsen være en – helst nasjonal – konsensus om utenrikspolitiske prioriteringer og prinsipper. I dag er det ingen slik konsensus, uavhengig av hvordan makthaverne prøver å overbevise om kontinuiteten i den tidligere utenrikspolitikken. En felles strategi for hva man skal strebe etter og med hvilke midler vil være et kraftig skritt for å fjerne den utenrikspolitiske skikkelsen fra sjakkbrettet i innenlandske kamper.

Enighet mellom de politiske partiene om utenrikspolitikkens prinsipper kan også være en utprøvd vei. Dersom dette ikke skjer, vil utenrikspolitikken fortsette å bli manipulert til ikke-utenrikspolitiske formål. I tillegg utnyttes interne uenigheter vellykket av uvennlige eksterne krefter. Aktiveringen av aktører og informasjonskanaler i forhold til landene som er identifisert som de viktigste truslene mot Litauens sikkerhet merkes allerede og anklager landets myndigheter for utilstrekkelig utenrikspolitikk.

Utenrikspolitikk er vanligvis et «to-nivå-spill» – på første nivå handler det om kommunikasjon med utlandet og på andre nivå med innenrikspolitiske aktører. Jo større konsensus det er om utenrikspolitikk blant innenlandske aktører i et land, desto mer effektiv er utenrikspolitikken overfor eksterne aktører. Omvendt, jo flere interne meningsforskjeller, desto vanskeligere er en effektiv utenrikspolitikk.

Dagens uenighet om hvordan man skal håndtere migranter eller Lukasjenko-regimet er en kniv for effektiviteten til litauisk utenrikspolitikk. Selvsagt kan makthaverne iherdig presse på sin linje og ikke søke kompromisser og dermed vise politisk vilje, men legge forholdene til rette for enda mer aktiv utpressing av interne og eksterne motstandere og risikere å miste velgerne.

Sigismund Gedvilas / 15min foto / Gabrielius Landsbergis

De kan også ta initiativ til en åpen diskusjon/dialog om utenrikspolitikk uten forutsetninger og invitere alle aktører til debatt og finne konsensus. Opposisjonen (og i dagens situasjon presidenten) bør da bestemme seg for om de vil gå i dialog og finne et kompromiss eller å innta en stiv posisjon og spille «kyllingspillet» fullt ut for å vinne innenrikspolitiske kamper, men risikere økende interne spenninger og utenrikspolitikk.

Formelt ser det ut til at ledelsen kommer fra presidentskapet når det gjelder å søke konsensus eller rett og slett få viljen. I henhold til konstitusjonell lov er dette presidentens kompetanseområde. I den ganske usikre situasjonen vi har i dag, er det et akutt behov for ledelse. Fordi valget står mellom individuelle ambisjoner og kaos eller heving av en klar offentlig orden over disse individuelle ambisjonene. Egentlig ikke lett. Men virkelig mulig.

Laurynas Jonavičius er foreleser ved Institutt for internasjonale relasjoner og statsvitenskap ved Universitetet i Vilnius.