Målet med prosjektet er å utvikle en teknologi innen slutten av tiåret som vil gi en soluavhengig energikilde for langsiktige måneoppdrag.
Hovedproblemet med bruken av solenergi på månen er de lange nettene på to jordiske uker. I løpet av denne tiden skal forskningsstasjonen hente energi fra andre kilder enn solen. Ifølge planen skal atomreaktoren være kompakt – passe inn i en sylinder som er fire meter i diameter og seks meter i lengde, og massen skal ikke overstige seks tonn.
Denne reaktoren skulle bygges på jorden og flys i ett stykke til månen, klar til drift. Den skal gå på uran, gå i minst ti år og kontinuerlig levere 40 kilowatt strøm.
Reaktorens autonomi er også viktig: den skal kunne slås av og på uten menneskelig tilsyn. Et annet svært viktig aspekt er kjølingen av reaktoren, siden verken vann eller luft er tilgjengelig på månen.
Senere kunne teknologien tilpasses forholdene på Mars. Selv om nettene på Mars ikke varer i to uker, gir sollyset der mindre enn halvparten av energien på jorden, så det trengs også alternativer til solcellebatterier. Nysgjerrighet og utholdenhet, for tiden på Mars, drives av kjernekraft, men ikke av kjernefysiske fisjonsreaktorer, men av et enklere system, radioisotopvarmegeneratorer.
«Guru for sosiale medier. Sertifisert alkoholelsker. Ond musikkfanatiker. Internett-evangelist.»