Romantiske temaer skyves overraskende i bakgrunnen – nøkkelen i «Princess» er de ganske alvorlige familie- og psykologiske problemene til heltinnen, som har mye å forholde seg til og må ta seg sammen før hun kan bygge et sunt forhold til noen. Skaperne klarer noen ganger å gå utover mønstrene i historiene om palassproblemer og til slutt gjøre Margrethe til en tredimensjonal karakter i utvikling (som vi ikke så i det hele tatt i forrige film). Å utforske den mentale helsen, relasjonene og den skjulte frykten til antagonisten til «One» er faktisk ganske interessant, originalt konsept. Det er synd at skapernes ambisjoner ble knust av manusforfatterens sløvhet: denne filmen er en blanding av episoder fra Margrethes liv som faller fra hverandre, uten full plot eller meningsfull narrativ struktur.
Dessuten blir de fleste temaer – med mulig unntak av avhengighet – behandlet veldig overfladisk, og historienivået som omhandler den privilegerte klassen og deres kamper er fullstendig tull. Kompleksiteten til de fleste problemstillingene tas ikke i betraktning i det hele tatt; Skaperne takler ikke dilemmaene, de informerer bare om deres eksistens. De forenkler det ved uforsiktig å utelate et aspekt eller kontekst. Komponentene i det rudimentære plottet er en spøk: Viktige hendelser har faktisk ingen konsekvenser, plottvendinger etterlater seeren kald og bidrar egentlig ikke til i det minste en attraktiv helhet. Her er det tomt, beskjedent og enda verre: kjedelig.
«Internettjunkie. Sertifisert problemløser. Uunnskyldende nettnerd. Total kaffespesialist. Faller mye ned. Lidenskapelig twitterekspert. Generell baconelsker.»