I 2007 bestemte latviere seg for å trene skihoppere. Spillerne ble ledet av den latviske trenerduoen Modra Kruze og Agris Kumelins. De ble støttet av kasakheren Nikolai Korobov på vegne av FIS. Representantene for det baltiske landet erobret ikke verdens hoppbakker, men viste seg for fansen på de viktigste begivenhetene, som verdensmesterskapet og de olympiske leker. 14 år gamle Aelita Krasilshchikova forfølger for tiden en internasjonal karriere. La oss ta et øyeblikk til å besøke nærliggende Latvia.
Fra hopp til kombinasjon til OL
Skihopping eksisterte i Latvia til slutten av 1970-tallet, men da bestemte sportens dignitærer at det var en disiplin uten fremtid og stengte hoppbakkene. En av de ledende lokale skihopperne var Agris Kumelins, som bestemte seg for å reaktivere skihopping i Latvia på begynnelsen av det 21. århundre. Det var omfattende planer og en stund var det til og med håp om å skaffe midler og bygge en vanlig hoppbakke i Sigulda. Det ble ikke noe av dette, etter hvert ble hoppbakker for barn spredt i to latviske sentre, de nevnte Sigulda og Ogre. Men Kumelins lidenskap ble infisert av hans barnebarn Markuss Vinogradovs, som var i stand til å hoppe fra en gjenstand på 90 meter i en alder av 9.
På et tidspunkt begynte imidlertid utålmodigheten. Resultatene oppnådd i internasjonale konkurranser indikerte ingen fremgang eller løfte om fremtidig suksess. Den unge latvieren var i utgangspunktet enig i behovet for å ta en annen vei for seg selv, men til slutt, etter et familiemøte, ble det gitt et forslag: La oss prøve det i kombinasjon, det er mindre konkurranse, det burde være lettere.
På dette tidspunktet begynte Markuss sportseventyr å ta fart. Vinogradovs flyttet permanent til Norge, til idrettsskolen i Trondheim. I 2022 oppfylte han sin store sportsdrøm og deltok i de olympiske leker i Beijing. Han ble den andre latviske olympieren i det nordiske kombinertarrangementet. I 1936 tok Edgars Gruzītis 42. plass av 46 rangerte deltakere i Garmisch-Partenkirchen.
Foto med skjegg
I 2021 satte Markuss sin personlige rekord med et hopp på 130 meter mens han trente i Granaasen hoppbakke. Imidlertid er det lengste hoppet av en latvier under en offisiell konkurranse allerede rekord med Bart som er over 50 år gammel. I 1971 oppnådde Talins Pavulins en avstand på 102 meter ved USSR Cup-konkurransen i Bakuriani. I år kunngjorde Vinoradovs at han gikk av og bestemte seg for å bli profesjonell soldat.
I juni deltok nevnte Kumelins i et forsøk på å etablere skihopp i nabolandet Litauen. I Panevezys lærte han unge frivillige å hoppe på en liten mobil hoppbakke. – Litauen ønsker å gjenopprette olympiske disipliner som skihopp og nordisk kombinert. Vi, representanter for Latvia og Estland, kom for å hjelpe dem med å introdusere disse idrettene. Interessen fortsatte utover dagen. Denne dagen var spennende! – skrev Kumelins på sine sosiale medier. Det ser imidlertid ut til at hjelpen fra latviere og andre ikke var særlig nyttig, for til tross for store planer, tok utviklingen av skihopping i Litauen trolig slutt før den i det hele tatt begynte.
Tilbake til Latvia: den mest interessante fremtiden blant latviske hoppidrettsutøvere de siste årene ble spådd av Sarlote Skela, den eneste representanten for dette landet som klarte å score poeng i FIS-konkurransen. Hun hopper imidlertid ikke lenger, akkurat som Kristaps Nezborts, tredobbelt deltaker i verdensmesterskapet i Predazzo, Falun og Lahti.
«hopping er noe uvanlig»
Men skihopping i Latvia fungerer fortsatt, om enn mer symbolsk. Unge representanter for dette landet prøver seg i FIS New Star Trophy-konkurransen for outsidere. Den mest bestemte personen til å gjøre lidenskap til en livsstil er 14 år gamle Aelita Krasilshchikova. På det nylige NST-stevnet i Rasnov tok representanten for klubben fra Ogre tredjeplassen i sin aldersklasse blant ni klassifiserte deltakere. Hun har tidligere konkurrert i Alpine Cup-konkurransen i Pöhla, Tyskland.
Interessen for skihopp ble vekket da storesøsteren begynte å prøve skihopping. – Jeg tror hun likte at hopp er noe uvanlig for oss, annerledes enn idrettene vi er vant til – sier 14-åringen i et intervju med Ogrenet.lv. – Mamma tok Alicja med på prøve i bakken og etter den første treningen likte hun godt å hoppe. Min mor var også interessert i denne sporten, skjønte dens potensiale og var sikker på at hopprenn måtte videreutvikles. Etter en tid begynte Alicja å oppnå gode resultater, og samlet inn trofeer og medaljer for seire og vellykkede starter i konkurranser. Det gikk opp for meg da at jeg ville gå i søsterens fotspor, og det var det jeg gjorde. Alicja sluttet å hoppe for et år siden, men ble en av trenerne mine. Nå brenner han for å spille volleyball og hjelper meg med å organisere treningsprosessen. Så langt har jeg kun trent under oppsyn av min mor, som drev med idrett da hun gikk på skolen – hun var idrettsutøver. Hun jobber for tiden som trener ved Ogre Sports Center.
– En perfekt balansefølelse og reaksjonshastighet er viktig når man hopper – forklarer Aeita Letten, som ikke er kjent med temaet. – Du trenger utmerket kroppsbevissthet, koordinasjon og evnen til å synke ned i luften, kjenne vinden under deg og bruke den til å holde luften i bevegelse. Denne sporten krever ikke stor fysisk styrke, men snarere en kombinasjon av fysiske og mentale ferdigheter som kulminerer med utmerket kroppskontroll. Det er ikke lett og krever mye trening for å utvikle disse ferdighetene. Det hjelper at jeg har vært fallskjermhopper i ni år.
Drøm om OL
– Treningsmulighetene i Latvia er imidlertid begrenset på grunn av mangelen på tilstrekkelig store anlegg, så vi driver hovedsakelig med tørrtrening og imiterer også hopp. Slike kurs foregår to ganger i uken – på hverdager etter skoletid. Men omtrent en gang i måneden har jeg mulighet til å reise til Polen eller andre land hvor det er større hoppbakke hvor jeg kan trene skikkelig – forklarer Krasilshchikova.
Aelita innser at sjansene hennes for en karriere innen skihopp i Latvia ikke er spesielt store. Det er derfor jeg tenker på å reise til utlandet og følge eksemplet til Vinogradovs nevnt ovenfor – jeg har drømmene mine og stor støtte fra min familie, venner og andre mennesker rundt meg, så jeg ønsker å forfølge favorittdisiplinen min profesjonelt i fremtiden. Kanskje jeg fortsetter studiene på ungdomsskolen i Ogre, men hvis muligheten byr seg drar jeg til et annet land hvor jeg kan kombinere trening og studier. Jeg vil utvikle meg videre og håper at alt ordner seg. Mitt største mål er å delta i de olympiske leker – avslører den unge utøveren.
I begynnelsen av oktober fant det latviske hoppmesterskapet, offisielt anerkjent av lokalforeningen, sted på den lille bakken i Tallinn, Estland, for første gang på 49 år. I herrekategorien var det best nevnte Kristaps Nezbhborts, tredobbelt deltaker i nordisk verdensmesterskap på ski og kvalifiseringen der. Han vant gullmedaljen med et hopp på 24,5 m, som han fikk 107,3 poeng for. Kvinnene konkurrerte i K-10-bakken. Det var tre deltakere født på 1980-tallet ved starten, men ingen av dem klarte å komme i nærheten av K-punktet. I fravær av Krasilshchikova, som konkurrerte på NST i Rasnov på den tiden, vant Madara Codere med en avstand på 5,5 m og en poengsum på 16,2 poeng.
«Uhelbredelig matforkjemper. Utforsker. Vennlig popkulturelsker. Stolt ølmaven. Ivrig arrangør. Sertifisert musikknerd.»