Witoszek: Norge er en anomali i det turbulente Europa

Det er mange utrettelige lokale kritikere, misunnelige østeuropeere og misfornøyde sjeler fra muslimske land som avslører Norge som et smuldrende Soria-Moria-slott. (Denne rollen ble tidligere spilt av sjalu katolikker fra Sør-Europa, som brukte selvmordsstatistikk som bevis på at velferdsstaten tross alt ikke var så sunn.) (…) Listen over norske plager er lang: rasediskriminering, rush til kulturell utnyttelse ( Janteloven), tvilsomme investeringer i korrupte diktaturer og en patetisk kort liste over klimapolitiske prestasjoner. Noen tar virkelig feil her.

Men hvem? Er nordmenn fiksert på tvungen lykke? Eller kanskje altfor kritiske medier som tjener penger på å avsløre nasjonale laster? Eller er den alltid surmulende delen av norsk «privilegium» kanskje vant til å finne feil på alt? (…)

Som knitring i smult

Norges tilstand virker håpløs, men ikke alvorlig. Dette er ikke alvorlig, for de fleste hvite nordmenn lever som Gud bak komfyren, punktum. Og fordi i internasjonal sammenheng viser til og med teleselskapet Telenor, som er anklaget for korrupsjon og fokuserer på ære og tro, å være et av de mest samfunnsansvarlige selskapene i verden (sic!). (…)

Den norske drømmen er ikke nødvendigvis en fantasi. Som andre myter er det en didaktisk historie – ikke om hva vi er, men om hva vi ønsker å være. Så det spiller ingen rolle at Norge brukte dobbelt så mye penger på krigen som på freden i Afghanistan. For ikke å snakke om de forbløffende feilene til norske bistandseksperter eller feilene til norske fredsbevarende oppdrag i Sri Lanka eller Bangladesh. Det nasjonale ønsket om å se Norge som legemliggjørelsen av det beste – det vil si fred, menneskerettigheter, bærekraftig utvikling og demokrati – er så utbredt og dypt at nordmenn har blitt tvunget til å bli verdens største eksportør av godhet som et universelt gode for alle. .

Jeg vil imidlertid si at en del av den perverse sjarmen som Norge har i den postmoderne verden, skyldes en spesiell kulturell schizofreni. Vel, den dag i dag står to mytiske «Norge» overfor hverandre: en, fattig, men klok – en stolt nasjon av bønder og fiskere, trofast mot tradisjonene for likhet og solidaritet, styrt av «bondefornuft» – kolliderer med en ny. en dedikert til Mammon-kulten og dominert av finansmarkedspiranhaer, grådighet og egoisme i en enestående skala. (Ikke rart at det var Thorstein Veblen, en norsk sosiolog som arbeidet i Amerika på begynnelsen av 1800- og 1900-tallet, som introduserte begrepet iøynefallende konsum i vitenskapen!) Dagens Norge er et rikt-fattig land: et sted fullt av luksus, men dyrkingen av den jomfruelige underbevisstheten til fattige tømmerhoggere og fiskere. Som Picasso sa: «Jeg drømmer om å være en fattig person med mye penger.» I den offentlige debatten om norsk kapitalismes utskeielser (hovedsakelig i avisen «Klassekampen»), gjenspeiles den konstante moralske forargelsen i offentlig anger for faktiske forhold. og reflekterte innbilte overgrep fra forretnings- eller militærsjefer. Det er nok å nevne den utbredte fordømmelsen av StatoilHydro da investeringer i kanadiske prosjekter viste seg å ødelegge miljøet, eller forargelsen som oppsto da ansettelsen av barn hos Telenors underleverandører i Bangladesh ble avslørt, eller skandalen rundt de ublu lønningene og bonusene. på direktørene i store selskaper. Alle disse reaksjonene ga uttrykk for én ting: at kapitalisme og militære operasjoner må ha en viss moralsk støtte. Norske kapitalister skal være anstendige «self-made men», og hvis de vil leve som herrer, bør de gjøre det i utlandet, helst i London (hvor de allerede har kjøpt halve byen). Noen ganger når de havner bak lås og slå for en liten bot, kjøper de umiddelbart pizza til sine medfanger for å vise at de er «av folket» (saken til milliardær Kjell Inge Rokke). Norske jagerpiloter skal også være «hyggelige» og høflige.» Ikke for å bombe folk, men for å «bidra til nasjonal sikkerhet». Hvorfor? Fordi Norge ønsker å være det det var da det ville være det det er nå. Og fordi «vennlighet er et typisk norsk trekk» (det er typisk norsk a vare god) – som Gro Harlem Brundtland, tidligere statsminister i det sosialdemokratiske Norsk Arbeiderparti, sa det. Denne berømte definisjonen av nasjonal kultur og identitet – selv om den ble fullstendig latterliggjort av kyniske eliter – satt seg fast i det kollektive minnet som knitrende i smult. ©?

Utdrag fra Nina Witoszeks bok «The Best Country in the World. Pamphlet”, oversatt av Mariusz Kalinowski, som ble utgitt for en uke siden av Wydawnictwo Czarne. Forfatteren, professor i kulturhistorie ved Universitetet i Oslo og «besøkende professor» ved Stanford, har bodd i Irland og Norge siden 1980-tallet. Hun kombinerer skriving, inkludert å skrive romaner og manus (som Nina Fitzpatrick), med akademisk arbeid og journalistisk arbeid. Han deltar på symposier om humanisme og økologi. I den norske bloggosfæren har han ivrige støttespillere og bitre motstandere.