– Jeg innrømmer at jeg så dette i en annen avis, men du sa ikke hvor og når.
– Jeg dro på ferie tre ganger, alltid til Oslo. For første gang i 2001. Jeg studerte ved Kraków State Theatre School. Så møtte jeg Barnabas, en italiener fra Sicilia som studerte regi ved Łódź filmskole. Han skulle lage en film til en skoleeksamen og fortsatte å prøve å overbevise meg om å være med i den. Det er bare det at jeg egentlig ikke hadde lyst til å bruke ferien til det og prøvde bare å komme meg ut av det. Helt til han plutselig fikk en effektiv idé. Han ba sine utenlandske venner om hjelp. De tilbød meg å hjelpe meg med å finne arbeid i deres land. For jeg hadde allerede planlagt å reise et sted til utlandet for å jobbe. Jeg var enig, vi ble ferdige med filmen 14. juli. Dagen etter dro jeg og venninnen min til Oslo. Barnabas holdt ord. Vi ankom Oslo togstasjon rundt fem om morgenen. Og faktisk ventet en nordmann jeg ikke kjente på meg med en stor tavle med for- og etternavn på.
– Så du hadde en start og arbeidet ventet allerede?
– Hun ventet ikke og vi ville ikke jobbe på ett sted. Fra starten la vi ut annonser i avisen om at polakker ville hjelpe til med ulike aktiviteter. De vil hjelpe, det var det vi kalte det, alle visste det handlet om ulovlig arbeid. Mange hadde tidligere truet oss med at vi skulle få problemer med politiet, at de skulle ta oss, utvise oss og så skulle vi få store bøter. Det var imidlertid ingen spesiell fare for oss, som vi fant ut da og på disse to påfølgende turene. Det var rett og slett sosial godkjenning for dette arbeidet, vi gjorde ting som nordmennene ikke ville. Bare én gang ringte en dame, fra stemmen hennes en eldre person, og spurte om vi jobbet lovlig? Hun hørte et ærlig svar og begynte så å skrike at hun ikke kunne gjøre det fordi det var i strid med loven. Hun ringte bare for å skrike.
– Og hvilke jobber ønsket ikke nordmennene å påta seg?
– Ikke noe spesielt vanskelig eller slitsomt. Vi likte spesielt godt å rydde opp i hagen rundt husene: klippe plener, trekke ut busker. Det var selvfølgelig også en del reparasjoner, byggearbeid, maling av hus og bygging av terrasse. Vi har jobbet for noen av dem flere ganger, og de har anbefalt oss til vennene sine, noe som er en veldig effektiv måte å finne arbeid for noen. I det minste mer effektivt enn brosjyrer. En gang investerte vi noen få kroner og trykket dem. Så la vi dem i postkasser og hengte dem på forskjellige steder. I motsetning til presseoppslag var det så å si ingen reaksjon.
– Akkurat, er det slik man kan leve og tjene penger?
– Absolutt, bare én gang hadde vi ikke en ordre på over en uke. Jeg husker ikke, det var i juli eller august, da de fleste nordmenn drar på ferie. I tillegg jobbet vi nesten hver dag, fra tidlig morgen til sent på kveld. Og pengene var gode, vi tjente hundre kroner i timen. Det at vi er polske hjalp oss mye, noe vi alltid la vekt på i annonsene. Den gang hadde i hvert fall polakkene et veldig godt rykte der. Vi møtte en gang en gruppe unge tsjekkere som prøvde å tjene penger akkurat som oss, men de gjorde det ikke så bra. Imidlertid tillot et norsk ektepar en gang oss å bo i huset deres for to personer. Det var et stort hus som var ledig, vi hadde tilgang til hele fløyen. Vi ble venner og har fortsatt kontakt med dem og noen andre nordmenn.
– Du ødela vel ikke polakkenes gode mening? Tross alt må du ha gjort mye arbeid for første gang.
– Alt kan læres, og jeg tror jeg har arvet noen ferdigheter innen bygg. Jeg har nylig fullført en større oppussing av leiligheten min, åtti prosent av arbeidet gjorde jeg selv. Så det var ikke verst i Norge heller. Selv om det selvfølgelig var roboter som jeg ikke får lov til å nevne. Uansett, jeg tror at selv i dag kan du gå blindt dit og prøve å tjene penger slik vi gjorde, det burde lønne seg. Og til slutt vil jeg minne deg på å ta så mye mat fra landet som mulig. Vi tok det ikke første gang og måtte betale for mye. Selv om det ikke er så mye. Som alle andre steder har den noen av de billigste og mest spiselige produktene. Det var alltid noe. Vi var ikke kresne, vi likte brødet med pate og løk.
Intervju med Damian Szymczak
«Amatørkaffenerd. Lidenskapelig talsmann for øl. Tenker. Hardcore nettjunkie. Unapologetisk leser.»