Å forstå en kvinne i krise er viktig [ROZMOWA]

– I sammenheng med livets forsvar er det svært viktig å respektere og forstå en kvinne som er i krise og som vurderer å ta abort – understreker den polske legen som jobber i Norge, Dr. Katarzyna Jachimowicz. Dr. Jachimowicz fikk sparken på grunn av samvittighetsklausulen, men vant saken i retten, og bekreftet dermed retten til å bruke denne klausulen i Norge. Den polske legen mottok i dag Totus Tuus-prisen i kategorien «Fremming av menneskeverdet». Dzieło Noego Tysiąclecia-stiftelsen hedret henne for hennes vitnesbyrd om forsvaret av livet fra unnfangelse til naturlig død og retten til en samvittighetsklausul.

Maria Czerska (KAI): Hva er denne prisen for deg?

– En overraskelse og glede over at handlingene mine blir lagt merke til og verdsatt. Fremfor alt behandler jeg det imidlertid som en anerkjennelse for alle mennesker som har kommet i seg selv eller er i en lignende situasjon som meg, dvs. har mistet jobben eller hatt problemer på jobben på grunn av samvittighetsklausulen. Dette gjelder spesielt for leger og annet medisinsk fagpersonell.

Sør-Korea: Kristne ber for liv i fare for abort

Du har fått sparken fra jobben din. Du har imidlertid valgt å håndheve dine rettigheter i retten. Hvorfor slapp ikke damen taket?

– Jeg kunne pensjonert meg. Det gjorde mine to norske legekolleger. Imidlertid hadde jeg en dyp følelse av urettferdigheten i situasjonen. Jeg tenkte at om jeg uansett skulle miste jobben, skulle de i det minste gjøre det klart at jeg får sparken, at det norske systemet er så intolerant at samvittighetsklausulen ikke tillater det. Jeg var også klar over at situasjonen der arbeideren ville bli oppsagt ikke hindret en mulig rettslig håndhevelse av rettighetene hans, selv om jeg i det øyeblikket ikke hadde noe bak meg – ingen forbindelser, ingen utsikter til hjelp, ingen støtte.

Jeg dro på ferie, byttet jobb, ventet, ba. Etter 9 måneder ble jeg kontaktet av medlemmer av Kristelig Legeforening i Norge. De sa at de ville hjelpe meg hvis jeg ønsket å håndheve rettighetene mine fordi det er deres sak også. Du trenger samvittighetsklausulen.

Jeg er overbevist om at det er en mulighet for leger som meg til å kunne jobbe. I hele Skandinavia er det egentlig en liten prosentandel. I 2015 ble samvittighetsklausulen bare brukt av 16 personer. Jeg hadde også følelsen av at vi kristne kastet hverandre ut steg for steg, millimeter for millimeter. Hvis det ikke finnes kristne leger, hva skjer med pasienter som ønsker slike leger?

Takket være at vi endelig kunne hevde oss i retten, fikk også den unge legen, praktikant, muligheten til å ta praksis. Saken deres kjørte parallelt. Dersom samvittighetsfulle overvektige leger ikke fikk utdanne seg i Norge, ville de vært helt utestengt fra yrket.

Hvordan når man mennesker med et budskap om verdien av livet i en situasjon hvor mange er lukket for det?

– Selv om jeg er lege, har jeg ingen resepter. Jeg tror at respekt for menneskelig frihet er veldig viktig. Jeg mener ikke stemmerett i den forstand at tilhengere av retten til abort snakker om det. Abort er drap, det tar noens liv. Det jeg mener er at Gud har gitt oss frihet og vi kan bruke den friheten – god eller dårlig. Til syvende og sist er det ikke opp til meg å dømme. Det ville vært flott om alle kunne ta gode valg som passer det kristne menneskesynet. Men for å virkelig møte noen som er i krise, kan man ikke si «dette må du gjøre» eller «dette må du ikke gjøre». Det er veldig nødvendig å åpne opp for hele situasjonens menneskelige kontekst. Hvis et barn skal leve, trenger en kvinne psykologisk og juridisk hjelp. Det er viktig å møte mennesker, ikke å dømme. Min erfaring viser at denne tilnærmingen svært ofte fører til at en kvinne velger å få barn.

Dette er imidlertid ikke alltid tilfelle. Og her kommer spørsmålet om samvittighetsklausulen, min frihet og mine grenser. Min klausul var å skrive henvisning til abort og søke om aborttiltak. Jeg mente ikke å gjøre dette. Frem til et visst punkt fulgte jeg pasientene i utvalget deres, men på et tidspunkt sa jeg: vennen min skal skrive henvisningen. Det var også et tydelig signal til pasientene om at jeg ikke var med. Dette ble mottatt med forståelse. En gang var jeg alene på klinikken. Jeg begynte å skrive en anbefaling. Jeg kunne ikke takle det følelsesmessig. Jeg beklaget at jeg ikke kunne gjøre dette. Det var min grense for deltakelse. Det er det samvittighetsklausulen handler om. Jeg vil at avgjørelsene mine også skal respekteres, fordi de er viktige for meg. De viser min integritet.

Leder for Vatikanets diplomati: Abort er ikke en menneskerett

Som fastlege har jeg snakket med mange pasienter før og etter aborten. De kom til meg for et intervju selv om jeg var kjent for å være «for livet». Jeg oppsøkte dem med stor forsiktighet. Mine helt klare overbevisninger har ikke redusert min sympati for henne, tvert imot – kanskje den var enda større. I forbindelse med abort bærer pasienten en belastning. Jeg trenger kjærlighet, omsorg, oppmuntring. Jeg hadde også den unike muligheten til å se noen av dem lege et abortsår. Overbevis, snakk, følg med. Ikke døm, ikke moraliser.

Hvordan vurderer du dagens status i debatten om det ufødte barnets rett til liv?

– Det er forskjellig i alle land. I Norge gjelder for eksempel retten til å be om abort frem til 12. svangerskapsuke. I Polen er loven mer restriktiv. Jeg tror det viktigste i alt dette er å snakke om når livet begynner og stole på vitenskapelige bevis om det. Etter hvert som denne bevisstheten vokser, blir diskusjonen mer innholdsrik. Hvis et levende vesen har nytt, unikt genetisk materiale umiddelbart etter unnfangelsen, er det de facto et menneske. Det er konseptet som introduserer en ny kvalitet. Alt etter det er en fortsettelse av utviklingen. Både etter og før slutten av disse mytiske 12 ukene er mennesket menneskelig og like mye verdt.

Å forsvare livet er ikke et spørsmål om det katolske verdensbildet. Ikke bare. Visse biologiske fakta er klare og i dette rommet viser det seg at folk fra ulike trossamfunn og religioner ofte snakker med én stemme, men også folk som er helt ikke-religiøse.

I Norge, selv om det er et veldig sekularisert land, ble jeg kjent med folk som har akkurat samme ståsted som meg. Jeg har møtt kristne fra andre trosretninger som tenker lignende. Mine erfaringer med økumenikk i sammenheng med livets forsvar og samvittighetsparagrafen har vært ekstremt positive. Som en del av Kristelig Legeforening sto alle bak meg og samlet seg på tvers av alle områder. Jeg ble også støttet av folk som ikke tilhører noen religion, inkludert formannen i allmennlegeforeningen, som var vitne i min sak og hvis stemme viste seg å være svært viktig i spørsmålet om samvittighetsparagrafen. Alt dette er veldig oppmuntrende og håpefullt. Jeg fikk også mye hjelp i Polen, for eksempel var Senter for liv og familie involvert i en innsamlingsaksjon til rettssaken, og søndagsgjesten gjorde saken kjent i media. Uten mange mennesker og mange institusjoner og fremfor alt – uten min advokat Håkon Bleken, hadde ikke alt vært vellykket. Han har gjort en fantastisk jobb, ikke bare som advokat, men også fordi han er forpliktet til å forsvare livsspørsmålet.

Foreldrene reddet Ola fra aborten. I dag er det din store glede [WIDEO]