De mørke sidene av helsepolitikken i Norge

I Norge er det mennesker som prøver å behandle kreft med paracetamol eller som får regninger for titusenvis av kroner når de føder på sykehus.

Den lille gutten døde av kreft. Nødetatene henviste ham ikke til sykehus, og han hadde ingen lege å oppsøke. En kvinne i et avansert stadium av svangerskapet tør ikke gå til sykehuset etter fødselen fordi hun er redd for en regning på titusenvis av kroner som hun ikke kan betale. En mann med alvorlige urinveisproblemer blir ikke behandlet fordi sykdommen ikke er livstruende nok. Dette er bare noen få av mange hundre eksempler på ekstreme effekter av behandling med de såkalte papirløse i Norge.

De får ikke medisiner eller medisinsk behandling når de trenger det. Hvis de ikke er nær døden, er det ofte for sent.

Personer som ikke har oppholdstillatelse og personnummer kan også ha ingen identifikasjonsdokumenter, men de er fortsatt mennesker. De er i Norge, men regjeringen har bestemt at de ikke skal få helsehjelp. Dette er den mørkeste siden av norsk helsepolitikk.

Dette er en politikk som ikke tar høyde for at papirløse er mennesker som føder, får tannverk, lungebetennelse, demens, kreft og psykiske lidelser. Dette er voksne, unge og gamle, både med og uten barn. Men de bor blant oss. De vil ikke motta medisiner eller medisinsk behandling når de trenger det med mindre noe kritisk skjer eller de dør.

Personalkrise eller dårlig organisering?

Fordi myndighetene sviktet, tok Røde Kors og kirkens bymisjon over og har drevet et helsesenter for papirløse i over et tiår. Det er pasienter som har problemer med fordøyelsessystemet, alvorlige tann- eller muskel- og skjelettplager, eller trenger hjelp til svangerskap, fødsel og familieplanlegging.

Det ble nylig avslørt at papirløse kvinner kunne få regninger på opptil 150 000 SEK for å få barn og 18 000 SEK for abort. Dette er helsetjenester som andre kan benytte gratis. Folk som ikke kan noe og er fulle av lidelse kommer også til helsestasjonen. De kommer til oss fordi vi er deres eneste sjanse.

I alle disse årene har vi møttes bak lukkede dører og bedt staten gi et grunnleggende tilbud til alle innbyggere i landet vårt.

Det er to slike helsestasjoner for papirløse i Oslo og Bergen, som sysselsetter frivillig medisinsk personell. Leger, sykepleiere, tannleger, jordmødre og psykologer bruker fritiden til å hjelpe mennesker som ikke har noe.

I alle disse årene har vi møttes bak lukkede dører for å be staten yte grunnleggende tjenester til alle i landet vårt. Ifølge leder av Menneskerettighetsutvalget i Den norske legeforening, Marit Halonen Christiansen. Fire til fem leger er pålagt å yte en fullverdig fastlegetjeneste for papirløse. Det kan med andre ord løses gratis. Imidlertid er de menneskelige kostnadene ved å fortsette dagens aktiviteter enorme. Denne pasientgruppen har stort sett de samme helsebehovene som befolkningen for øvrig. Erfaringer i deres opprinnelsesland, rømning og asylprosedyrer i Norge har imidlertid ofte en negativ innvirkning på helsen deres. Mange helseproblemer kan enkelt forebygges så lenge pasienten kommer til behandling.

I for mange år har ikke norske myndigheter tatt ansvar for alle mennesker i Norge. Retten til helse er en grunnleggende menneskerettighet, men i praksis er mennesker ekskludert fra den på grunn av sin juridiske status.

Les vår neste artikkel: Helsetjenester i Norge – Pasientrettigheter.