Asia står opp klokken 06.00 hver dag. Hun lager kaffe, varmer melk til kakao og vekker så barna: sju år gamle Staś og fem år gamle Ola. Hun passer på dem mens de kler på seg, for noen ganger har Ola på seg t-skjorten ut og inn eller tar to forskjellige sokker fra skuffen. Og så sier damen i barnehagen: «Hvordan kledde moren din på deg, hvor er hodet hennes?»
Tross alt vet denne damen til Joannas naboer som tar med barna i denne barnehagen at Asias mann jobber i Norge og «tjener millioner», så Asia ligger bare hjemme og lukter. Eller han tenker på blå mandler i stedet for å ta ordentlig vare på datteren og sønnen.
«Det er som om denne mannen er et sted.»
Joanna venter på at barna skal spise smørbrødene sine og drikke litt kakao, og tar dem med til skolen og barnehagen. Hun reiser hjem og kjøper noe til middag på veien. Fordi middag, helst et to-retters måltid med kompott og dessert, alltid skal serveres.
Hjemme lager Asia mat, rydder, vasker… Tiden går så fort at man snart må ut for å hente barna. På tirsdager og torsdager trener Staś for fotball og på onsdager går Ola på engelsktimer. Dersom ett av barna er syk, må hele timeplanen legges om. Så er det hjemmeundervisning, spill, lesing, middag og bad. Når Asia leser for barna sine for å sove, er hun så trøtt at hun noen ganger sovner mens hun leser.
«Jeg våknet ofte midt på natten på teppet under sengen til datteren min eller sønnen min,» sier hun. — Men hvis jeg ikke sovner først, slår jeg av lyset på barnerommet og går på kjøkkenet for å lage te. Dette er nok det verste øyeblikket på dagen når jeg føler meg mest alene. Fordi denne mannen tilsynelatende er et sted, men faktisk, realistisk sett, er han ikke der. Hun kan ikke avlaste meg når barna er syke og kaster opp eller gråter hele natten fordi de har høy feber. Han vil ikke være i stand til å håndtere noen vanskelige situasjoner for meg. Han bor ikke hos oss dag ut og dag inn, avgjør ikke barnekonflikter, handler ikke. Men som han ofte sier: «Vi jobber hardt.»
«Min mann dro for fire år siden, kort tid etter at datteren vår ble født,» sier Joanna. — Planen vår var at han skulle jobbe der en stund, tjene litt penger, bygge hus, kanskje starte et firma og jeg skulle tilbake på jobb. Det skulle være en maksimal separasjon på 24 måneder der vi skulle reise hjem fire ganger i året for høytider og jubileum. Vi drømte om å tjene penger raskt, starte en familiebedrift og så leve et godt liv. Det endte med min depresjon, ensomhet, hans frustrasjon og økende spenning mellom oss. Når Tomek er der, svarer han ikke så ofte som før. Når han kommer tilbake til Polen, klager han over at barna hans unngår ham og at jeg ikke vil høre på ham. Dette er kostnadene for hans fravær her. For dem i dag er jeg både mor og far. Og han er som en «pappa fra en annen verden» som kommer og kommer med gaver, men egentlig sover og slapper mest av foran TV-en fordi han er så sliten at han ikke orker å leke sammen.
«Du kan ikke bo i to land på norsk lønn»
Du bør leve godt, stramme beltet en stund og lage en plan for årene som kommer. Det ble raskt klart at de bare kunne drømme om inntjeningen som Tomeks venn, som hadde bodd i Norge i ti år, fortalte om. Og det var ikke bare fordi Tomek ikke snakket språket, men også fordi han måtte jobbe i en helt annen bransje enn den han var utdannet i. Inflasjonen tok også sitt toll på ham.
– Du kan ikke bo i to land på én norsk lønn – forklarer Asia. – Tomek må tross alt betale husleien for leiligheten der, spise noe og gå til legen i nødstilfelle… Han pendler 20 km til jobb, noe som også koster penger. Livet i Norge er dyrt. Hvis han tjener PLN 18 000 der, PLN, nesten 9 tusen Hvis han overfører det til vår felles konto, vil han ha svært lite igjen å betale for overnatting, mat og drivstoff. Han tenkte nok mer enn en gang at ting ville være mye lettere for ham uten familien. For han kunne sikkert gjort litt sightseeing der, meldt seg på et tilleggskurs, gått på treningsstudio, gått på kino eller leid noe bedre. Dra nytte av denne emigrasjonen. Og for å slappe av er det meste han gjør å løpe inn i skogen.
Basias ektemann reiste til Bergen, Norge, for to år siden sammen med sin bror og en venn. Broren min kom tilbake etter seks måneder, han fant ut at verken streng eller hardhendt passet ham klima Norge, verken mat eller inntekt.
— Han fortalte meg at han kunne «få» like mye her totalt, men at han forventet litt mer. Og at han savnet kona og barna, sier Barbara. — Mannen min sier også at han savner meg og det er vanskelig. Men jeg vil ikke tilbake. Det meste de kunne gjøre er å bringe oss sammen, noe jeg ikke vil ha. Så vi bor på to hus, to husleie og en millionregninger. Paweł støtter meg og barna her og seg selv der. Jeg vet ikke hvor lenge jeg orker dette fordi jeg ønsker å utvikle meg videre faglig. Her i Polen.
Basia forklarer at hun foreløpig ikke kan gå på jobb fordi hun har to små barn å ta seg av og ingen hjelp fra sine syke foreldre.
«Vi trenger fortsatt hjelp, også økonomisk,» sier han. — Pappa fikk hjerneslag, mamma har en hjertesykdom. Når barna er i barnehagen tar jeg med innkjøpene til foreldrene og går en tur med pappa.
«Min mann tjener nok godt i Norge»
— Folk sier: «Hvorfor er du så trist, mannen din tjener sikkert godt i Norge, du trenger ikke tjene ekstra penger her, du kan oppdra barna dine i fred,» smiler 30-åringen. — Og jeg vil gråte av lengsel og ensomhet. Jeg vil helst ha mindre penger, men ha en mann der og kunne dele hverdagen med ham. Hvorfor trenger vi alt dette? Jeg vet ikke. Det er ingen penger i det, bare evig tretthet på begge sider, frustrasjon og gjensidig harme. Det irriterer meg også at alle tror vi har som vet hvor mye penger. Gitt den følelsesmessige kostnaden for oss, det faktum at barna vokser opp uten en far og jeg lider av depresjon, vil jeg si det tydelig: det var ikke verdt det.
Basia har en tilbakevendende drøm: telefonen ringer, noen forteller henne at mannen hennes hadde en ulykke i Norge, at han er på sykehuset og ikke skal jobbe på mange måneder, kanskje til og med år. I denne drømmen er hun overbevist om at hun må ta Paweł til Polen og ta seg av ham.
— Jeg våkner svett og innser at jeg ikke har en plan B. Jeg sparer noe av det Paweł sender, men vi bruker mesteparten av pengene på levekostnader. Jeg jobber ikke, bortsett fra PLN 800 pluss, jeg har ingen annen inntektskilde enn det mannen min tjener. Faglig sett stoler jeg ikke på markedet, selv om jeg studerte psykologi, har jeg ikke praktisert det siden. Jeg er helt avhengig av det. Hva om han er borte?
Asia sier det Hvis hun ikke skiller seg fra mannen sin, vil hun overtale ham til å komme tilbake.
— Jeg vet at han ble forelsket i Norge, at han vil bli der, bo der, gå gjennom skogene i helgene, fotografere steiner og fosser… Han lærte til og med litt av språket, det er det han tenker på å endre jobben hans hvis han ikke får stillingen for din bedrift. Og jeg kan ikke tenke meg å flytte permanent til et fremmed land eller leve i en fremmed kultur. Barna ville nok raskt blitt vant til denne endringen og også mestret språket effektivt. Og på det meste kunne jeg jobbe der som renholder. I dag befinner jeg meg i en håpløs situasjon: Jeg kan ikke gå på jobb her i Polen, og jeg kan heller ikke legge igjen alt og gå på jobb der. Og tiden går ubønnhørlig.
«Amatørkaffenerd. Lidenskapelig talsmann for øl. Tenker. Hardcore nettjunkie. Unapologetisk leser.»