Munch i sitt rike i Oslo

I Oslo ved bredden av Oslofjorden, i dette maritime landskapet som så tiltrakk seg den berømte landsmannen Edward Munch (1863-1944), står det en ganske massiv bygning på tretten etasjer, signert den spanske arkitekten Estudio Herreros. Den gode overraskelsen er på innsiden, fordi den rommer verdens største samling av malerier, tegninger, graveringer og minner om dette modernitetens geni, lite kjent på vår side av Europa. Kort før sin død testamenterte han hele samlingen sin til byen. Totalt 28 000 utgaver som ble plassert i et museum i hans navn fra 1963.

Rike Norge fornyer museumsparken i dag. Før gjenåpning i juni 2022 i et nytt bygg, Nasjonalmuseet, ble Munchmuseet innviet i oktober 2021 i sitt nye, massive miljø, fem ganger så stort som det gamle. Hennes «skrik», dette symbolet på ultimat frykt, opplivet av et spøkelsesaktig ansikt omgitt av fargerike virvler, har blitt til den norske Mona Lisa. Men ved sin universelle handling skjuler den resten av mesterens geni. Munch har gjentatt seg selv mange ganger og «skriket» kommer i mange former. Av bevaringsgrunner og for å alltid ha et «skrik» tilgjengelig for besøkende til den nye institusjonen, presenteres en pastell, en olje og en gravering om dette emnet i et eget rom i én time hver.

Eksepsjonell kolorist

En etasje er reservert for en utstilling av samtidskunst, som skal lede en dialog mellom stjernen i britisk samtidskunst Tracey Emin (født 1963) og nordmannen frem til 2. januar. Hva har de til felles? Tittelen peker på dette i poetisk form: «Sjelens ensomhet». Alle har gjort sine traumer til råstoffet for sitt arbeid. Og seksualitet er aldri langt unna for heller. Vi kan klandre den tidligere unge britiske artisten for å presse tilnærmingen litt langt … helt til han roper høyt i en video.

Det sentrale maleriet i utstillingen er et maleri av Munch fra 1907, «La Mort de Marat». Her sitter ikke revolusjonæren i badekaret sitt, som i Davids berømte verk, men i sengen ved siden av en kvinne som står hevnende. Malingsarbeidet er bemerkelsesverdig. En overflod av linjer i grønt, blått, brunt.

Mer generelt, fra et besøk på Munchmuseet, inkludert den faste samlingen, husker vi at maleren ble en eksepsjonell kolorist rundt århundreskiftet. Se hans «Naked Weeping» fra 1913/14, der en lettkledd kvinne holder ansiktet hennes i hendene. Den øvre delen av komposisjonen er lilla. Hun sitter på lilla puter. Materialet behandles i gjennomskinnelige virvler og også i dråper.

Sjøutsiktene hans blir ofte opplivet av hieratiske skikkelser, men fremfor alt av en refleksjon av månen i vannet, som alltid bruker samme motiv: et slags utropstegn på hodet. Vi kan også se en Jesus med armene utstrakt. Og mye mer … For nordmannens verk, med sine psykologiske uttrykk, åpner for en avgrunn av tolkninger som han selv ønsket å vekke.

«Munch er veldig bekymret for ideen vi må ha om hans geni og avkom. Han vil at seeren skal stille spørsmål ved identiteten hans.» forklarer kurator Lars Toft-Eriksen. «Han foretok flere reiser til Europa, hvor han organiserte utstillinger som formet avantgarden han møtte der og også ble inspirert av den.» I flommen av utstilte verk finner vi Delaunay, Matisse, Cézanne, Degas. Vi kunne skylde på de faste plassene for å henge litt for stramt. Det forhindrer. Vi kommer ut transportert av dette maleriet med farger som danser på lerretet, inspirert av en ekstraordinær visjon og frihet.