«Norge er et land med absurditeter», advarer unge polske emigranter

De dro rett etter at de ble uteksaminert av ulike årsaker. Norge, England, USA. De har én ting til felles: de har ingen intensjon om å komme tilbake. Men de understreker at ikke alt er rosenrødt. En polak i utlandet er fortsatt «verst». Hvordan er livet egentlig for en ung polak i utlandet? Igor Rett etter endt utdanning emigrerte han til USA for to år siden for å skrive doktoravhandlingen sin. Han bor i en universitetsby i Corvallis, Oregon.

Siden han tar doktorgraden, jobber han ikke. Han tjener til livets opphold med et forskningsstipend. – Alene, etter å ha trukket fra forsikringen min og kjæresten min, får jeg den $1440 per måned. Her er det en merkelig ting å få den doktorgraden, eller mer spesifikt, en lærerassistentstilling. Det virker som du betaler mye penger for det, men du får et stipend som dekker 95 % av avgiftene. Du må betale noe ekstra hvert semester, men dette er små beløp. Du vil også motta en vanlig lønnsslipp.

Som de fleste expats klarer han å spare mye hver måned. Hovedsakelig fordi levekostnadene er lave. – Boligprisene varierer da alt avhenger av staten du bor i. Å leie en leilighet i en universitetsby er billigere enn noe annet sted – jeg betaler 600 dollar i måneden. Mat og elektroniske produkter er veldig billige her sammenlignet med Polen. Jeg prøver å spare 300 dollar i måneden, noe jeg ikke alltid klarer, men jeg holder meg til det.

Selv om han ikke klager, er han forsiktig med å overbevise venner om å jobbe. – Jeg vet ikke om det er verdt å emigrere til USA. Det er for mange problemer med visum, for ikke å snakke om billetter. Hver gang jeg blir nøye skannet ved grensen, vil jeg si at dagene da folk immigrerte til USA for penger er for lengst forbi. Hvis noen vil tjene litt ekstra penger, drar de «lovlig» til England for å vaske opp der.

Anna Etter første studieår flyttet hun til London, hvor hun har bodd i over seks år. Han angrer ikke på avgjørelsen og kan ikke tenke seg å reise tilbake til Polen i dag. Hun jobbet som leder på restaurant og tjente ca. £1500 per måned – mer hvis hun jobbet overtid. Nå er hun i svangerskapspermisjon og har en datter. Han ser etter en ny jobb fordi, som han sier, den forrige var utnyttende.

– Det er rett og slett enklere her enn i Polenhan krangler. – Ok, det er også vanskelig og dyrt, men samtidig virker alt enklere. I England er fokus på mennesker og alt er «tilrettelagt» for dem.

Anna understreker at en polak ikke vil ha noen problemer med å finne jobb i Storbritannia. Han må bare ville gjøre det britene unngår. – Her ønsker de å ansette polakker fordi vi er hardtarbeidende og til og med jobber for minstelønn, men det kan ikke en engelsk person. I stedet for å jobbe for minstelønn, foretrekker engelskmannen å kreve velferd og bli hjemme fordi han har det bedre på den måten. Siden jeg har vært her har jeg aldri møtt en engelskmann i en lav stilling.

Hun innrømmer at det er mye sannhet i at polakker blir diskriminert i England, selv om det bare har skjedd henne én gang. – I min forrige jobb ble jeg lovet en høyere stilling, men det tok lang tid og forfremmelsen ble først gitt til en indianer som hadde jobbet mindre enn meg. Administrerende direktør kom også fra India. En tid senere ble jeg forfremmet. Kanskje det var en mild form for diskriminering mot meg, men jeg merker det ikke hver dag.

Martyna han har bodd i Norge i snart fire år. Hun sluttet på skolen umiddelbart etter å ha mottatt bachelorgraden. Han har eid hus i Aksdal i ett år og har ingen planer om å reise tilbake til Polen. Hun sparte noe av det fra sin forrige jobb og tok opp lån av kjæresten for resten. Han jobber for tiden ikke og lever av sosialhjelp. Tidligere jobbet hun som sekretær i en stor bedrift i to år og tjente penger der 10 tusen kroner per måned.

Han advarer polakker som er fascinert av dette landet om at det vil bli veldig vanskelig for dem i starten. – De sier at Norge er et antirasistisk land, men det stemmer ikke. Dette er nasjonalister. Denne hjelpen og støtten til besøkende, som det snakkes så mye om, gjelder kun folk fra den tredje verden. De får faktisk alt: overnatting, mat, penger til utgifter. I tillegg lærer de gratis. Og de sier fortsatt at de ikke har nok. Vi får ingenting.

Selv har hun svært dårlige minner fra sosiale tjenester. – Da jeg hadde problemer med jobben fordi jeg ikke tjente så mye, gikk jeg til NAV (Arbeids- og velferdsetaten). Jeg ba om hjelp fordi jeg virkelig ønsket å lære språket, men jeg hadde ikke nok penger til skole og mat. De sa til meg at jeg ikke fortjente hjelp fordi jeg visste at det ville ende slik. Og hvis det ikke går for meg, må jeg pakke sammen og reise tilbake til Polen. Kort sagt: Jeg er «for hvit» for NAVs hjelphusker han.

Martyna påpeker at i Norge er polakken som livets konge en myte. – Som de fleste «rike» fra Norge kommer maten min fra Polen. Kjøtt, pålegg, ost. Alle gjør det fordi maten her er utrolig dyr. Et kilo kyllingbryst koster rundt 100 kroner eller 50 PLN. Melk koster 16 kroner, brød rundt 20 kroner. Selv om du kan kjøpe det for 6 kroner, smaker det ikke engang brød.

Hun innrømmer imidlertid at hun til tross for alt er glad og har ingen intensjon om å komme tilbake. Hun har råd til mange utgifter som hun aldri hadde råd til i Polen. – Jeg drar til Spania fire ganger i året. Jeg hjelper også min mor og far som ble i Polen. Norge i seg selv er vakkert og har du en god jobb kan du ha hva som helst. Men dette er et land fullt av absurditeter.

Forfatter: Agata Olszewska