Reindriftsutøvere gjør opprør mot vindturbiner i Lappland – Eye on the Arctic

På forblåste rygger går brødrene Jåma i slalåm mellom vindmøllene som strekker seg så langt øyet kan se, hvor dyrene deres kom på beite om vinteren. Klimanød eller ikke, for disse reindriftsutøverne må turbinene bort.

– Før var området perfekt for reinsdyrene våre. Stedet var ulastelig, uberørt av menneskelig aktivitet. Nå er alt ødelagt, klager den yngste, Leif Arne, ved rattet på SUV-en sin.

En moderne Quijote, medlemmer av den samiske minoriteten i Nord-Europa gjør opprør mot store vindprosjekter og annen «grønn» infrastruktur, og anklager dem for å undergrave deres levebrød og inngrep i deres forfedres tradisjoner.

En klassisk fortelling om jordkrukken kontra jerngryten. Men denne gangen kan jordpotten ende opp med å vinne.

I en klar kjennelse i oktober fant Norges Høyesterett at to vindparker på Fosen-halvøya (Vestlandet) krenket seks samiske familiers rett, inkludert Jåma-brødrene, til å praktisere sin kultur, i strid med en FN-tekst International Convenant om sivile og politiske rettigheter.

Sammen med fire mindre naboanlegg utgjør de aktuelle parkene Storheia og Roan den største vindkraftparken på land i Europa med en samlet kapasitet på 1057 MW, nok til å dekke energibehovet til mer enn 170 000 husstander.

Da de 11 dommerne i landets høyeste rettsvesen enstemmig ugyldiggjorde ekspropriasjons- og utnyttelsestillatelsene som ble gitt for byggingen av de 151 turbinene, sa de ingenting om deres skjebne…

— Disse turbinene må demonteres. For Jåma, oppdrettere fra far til sønn i utallige generasjoner, er det ingen tvil.

Storheia vindpark, ferdigstilt i 2020, frarøver dem det «beste» av de tre beitene de bytter på å kjøre storfe til om vinteren.

Nomader, reinsdyrene, beveger seg med årstidene for å se om laven – mosen de lever av, spesielt i den kalde årstiden – er grønnere andre steder.

Med en lasso slengt over skulderen skanner Jåma eldste John Kristian horisontlinjen stiplet med hvite kjemper gjennom en kikkert. Ikke en skygge av et reinsdyr i horisonten.

– I dag er det umulig for rein å komme hit, med alle de enorme forstyrrelsene fra turbinene som snurrer og snurrer som skremmer dem. Og så lager de så mye støy, forklarer han.

«Det er også veiene… Naturen har blitt fullstendig ødelagt her. Bare steiner og grus gjenstår.»

For Høyesterett hadde en lavere rettsinstans foreslått at tapet av dette landet skulle kompenseres med pengeerstatning slik at gårdbrukerne kunne mate dyrene sine med fôr om vinteren.

Netto avvisning av prospekter. «Rein må finne mat selv. Hvis vi fôrer dem, er det ikke lenger tradisjonelt jordbruk, sier Leif Arne.

Men hvis ingenting gjøres, må Jåma redusere besetningen på grunn av mangel på tilstrekkelig beite. De er tause om størrelsen, for «det ville vært som å utbasunere hvor mye penger vi har i banken».

55 år gammel lever Leif Arne allerede på kanten av en kniv. I retten hevdet han at selskapet hans kun genererte en margin på under 300 000 kroner (mindre enn 43 000 dollar CAD) i 2018.

Færre dyr, og lønnsomheten i avlen hans er borte. Løsninger venter fortsatt.

– Vi tar høyesterettsdommen svært alvorlig. […] Det ønsker vi selvfølgelig å rette på, sier Torbjørn Steen, talsmann for Fosen Vind, konsortiet som driver det meste av vindparken.

– Neste steg er å definere driftsbetingelser som vil garantere at vi kan drive disse vindturbinene uten å krenke reindriftsutøvernes rettigheter eller sette gjeting i fare. Det vi foretrekker nå er rett og slett dialogen med oppdretterne, lover han.

Som storaksjonær i prosjektet som er beheftet av det offentlige konsernet Statkraft, befinner den norske stat seg i et skremmende dilemma.

Hvordan håndheve domstolens avgjørelse og beskytte samenes rettigheter uten å sette viktige økonomiske interesser i fare – de seks gårdene til Fosen vindpark koster mer enn 1 milliard euro til sammen – eller en allerede langsom økologisk overgang?

Ifølge Fosen Vind stod Storheia og Roan alene for mer enn 20 % av vindenergien som ble produsert i Norge i 2020.

I umiddelbar fremtid etterspurte Olje- og energidepartementet, som hadde godkjent konsesjonene som var erklært ugyldige, ytterligere kompetanse.

– Vi har ennå ikke tatt stilling til om anleggene kan forbli helt eller delvis på plass, sier statsråd Marte Mjøs Persen til AFP.

En skuffelse for samene, som ser på dette som et sjansespill mens turbinene fortsetter å gå i full fart, eller til og med en måte å unngå rettsavgjørelsen på på sikt.

– Staten må erkjenne at det har blitt gjort grove og alvorlige feil i 20 år, og det kan den gjøre ved å be om unnskyldning, sier Silje Karine Muotka, presidenten for Sametinget i Norge.

– Og konkrete tiltak må følge: Driftstillatelsen må tilbakekalles, vindturbinene rett og slett demonteres og området rehabiliteres, grønnes og returneres til oppdretterne, sier hun til nyhetsbyrået AFP.

For hver dag som går mister 40 år gamle oppdretter Sissel Stormo Holtan litt mer troen på rettferdighet. Hun kjempet mot Roan vindpark. Og vellykket, mente hun.

– Vi vant, men ingenting skjedde. Det er rart å måtte kjempe igjen og det er en følelse av urettferdighet, sier hun og gir Cladonia-kuler til en ung foreldreløs hjort som nå er fullstendig domestisert.

Smilende og sint på samme tid innrømmer hun at hun er sliten.

– Jo før de demonterer vindturbinene, jo raskere kan vi gjenbruke området, sier hun. Før han la til, trakk han seg: «Jeg tror ikke jeg vil kunne gjenbruke denne plassen en dag. Kanskje datteren min eller barnebarna mine…»

Samene, tidligere kjent som lappene, er et urfolk som tradisjonelt levde av reindrift og fiske, og har en vond historie bak seg.

Fordelt mellom Norge, Sverige, Finland og Russland var dette fellesskapet med rundt 100 000 medlemmer gjenstand for brutale assimileringsforsøk på 1900-tallet, og «deres» land er nå forurenset av energi, gruvedrift og forurensning, veier eller turister.

Før Storheia og Roan er det bygget ytterligere vindparker i disse regionene, andre er under bygging eller planlegging.

Som et forum for samarbeid mellom sametingene i Norge, Sverige og Finland krever nå sametingsrådet en slags vetorett.

Ethvert vindprosjekt må godkjennes av lokale samer og deres folkevalgte, ellers må det suspenderes, sa han i en uttalelse vedtatt i januar 2021.

Samtidig som rådet erkjente at «klimaendringer er et alvorlig problem som påvirker det samiske samfunnet», mente rådet at tiltak for å dempe dem «ikke må ha en negativ innvirkning på urfolks kultur og levekår».

Høyesteretts dom bringer gryn til møllene.

Ifølge mange kommentatorer kan vedtaket danne en rettslig presedens som kan påvirke andre infrastrukturprosjekter i de enorme områdene som er bebodd av samene i Norge og nabolandene.

– Andre selskaper tenker seg om to ganger før de starter et prosjekt uten rettslig vurdering av dets lovlighet, sier Susanne Normann, forsker ved Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo.

Problemstillingen er den samme i hele Norden

I Finland, en nasjon som har som mål å bli ledende innen elektriske batterier, er det gruveprosjekter, kanskje mer enn vindturbiner, som gjør livet vanskelig for samene.

Av spesiell interesse er to prospekteringstillatelser gitt på tundraen nær landsbyen Enontekiö (nordvest), en region kjent for sitt fantastiske landskap og som sies å inneholde betydelige mineralressurser.

Bekymret for de økologiske ødeleggelsene som gruvedrift kan ha forårsaket andre steder i landet, samlet samene i 2020 mer enn 37 000 underskrifter på et opprop som ga administrasjonen skylden for manglende samfunnshøring og konsekvensutredning for lokal reindrift.

Samene bor først og fremst i Arktis, en region som varmes opp tre ganger raskere enn planeten, og står i frontlinjen for klimaendringer.

– Vi som har bodd og jobbet her hele livet, ser hvordan vegetasjonen endrer seg, området trærne vokser i forskyver seg, permafrosten smelter, nye arter av insekter og planter kommer til, sier Matti Blind Berg, som gjeter rein i nærheten av Kiruna i Nord-Sverige.

Mye mer uberegnelig enn før veksler termometeret mellom kulde- og tineperioder, og dekker bakken med tykke islag som kan hindre reinsdyr i å få tilgang til lavene og brenne konkurransen mellom gjeterne på beitemarkene.

I denne til tider allerede eksplosive konteksten, trenger vindparker, kobber- eller sjeldne jordledninger bestemt for en stadig mer elektrifisert økonomi, og skoger plantet for bioenergi, bare øke presset på landet.

— Jeg har full forståelse for at vi trenger en økologisk endring, det er jeg den første til å si, forsikrer Matti Blind Berg. Men jeg synes det er mildt sagt bisarrt at en grønn sving skal gå på bekostning av naturen. »

For Susanne Normann fra Senter for utvikling og miljø er klimaendringer «en dobbel straff for urfolk».

«Ikke bare er de blant de mest sårbare menneskene for virkningene av klimaendringer, men de må også betale prisen i form av vindparker og vannkraftverk som bygges på deres territorium i navnet til å bekjempe global oppvarming,» han notater.- hun.

«Hvor er rettferdigheten når du vet at de selv bidrar med svært lite? »