Siden Norge er Afrika, er Afrika Norge

Afrikanere kan betale tilbake både humanitær og økonomisk hjelp. Vel, da de hørte at Norge har vinter (på denne tiden av året) en gang i året, ble de veldig bekymret (rett etter at de fant ut hva det var). Så de bestemte seg for å organisere en samling av radiatorer som skulle sendes nordover. De samlet artister, skrev en sang, filmet en video og det var det! Det traff eteren.

http://www.youtube.com/watch?feature=player_embedded&v=oJLqyuxm96k

Bak hele kampanjen står norske medlemmer av den norske organisasjonen SAIH, som forener norske studenter og vitenskapelig ansatte. Til www.spiegel.de Du kan lese et intervju med presidenten for denne organisasjonen, 33 år gamle Erik Schreiner Evans. Hele kampanjen er selvsagt ikke rettet mot å presse ut penger, men heller mot å latterliggjøre stereotypier om den økonomiske og sosiale situasjonen i Afrika som er utbredt i media. Klippet, som varer i flere minutter, viser scener fra Norge like dramatiske som det er vanlig å vise bilder av Afrika i europeiske medier. Et sted på en isete landevei ligger en gutt og skjelver av kulde, de følelsesløse føttene sprer seg fra side til side og vinden gjør jakken til et seil. Men de modige innbyggerne på det mørke kontinentet, med et smil om munnen, beveger radiatorene som om et øyeblikk vil nå polarsirkelen og varme, fred og generell lykke vil herske over hele verden. Som i de polske PAH-reklamene som «Kjøp vann og i Sudan får de en sykkel eller en fontene» (avhengig av hva de tegner), der de alltid må vise barn som løfter hendene med store øyne for en kopp vann og en tannløs gammel mann med en spaserstokk med fluer som flyr rundt den, og i grunnen glade hvite mennesker som graver en brønn og i morgen eller dagen etter vil de snu skjebnen til disse stakkarene.

Jeg ser på kampanjen som en suksess. Uærbødig, godt kuttet. Jeg ser imidlertid på dette som mer en hån mot humanitære handlinger enn et falskt bilde av det svarte kontinentet på TV2.

Uganda

Ingenting utenom det vanlige. Borgerkrigen er over, fattigdom og lagdeling. En by, et stort hovedkvarter for en humanitær organisasjon. Unge mennesker, frivillige, for det meste studenter fra Europa, på to eller tre måneders utveksling og bor i landsbyene rundt. Koordinerende arbeidere, rundt førti av dem, for det meste kvinner, noen gale gutter i jeans. Lokale frivillige organiserer skoler. Fordi det ikke er skoler, på grunn av fattigdommen, på grunn av småbyene. Folk bor i gjørmehytter. Og utdanning er viktig. Flere eller flere titalls personer kommer til kursene. For lite. Hvorfor går ikke sønnen din, tross alt, utdanning er viktig, er det viktig? Han jobber i felten. Han har ingenting å spise, han må. Men utdanning, utdanning er viktig. Men vi foretrekker å spise. Så hvorfor går du på skolen, folk vi ser her? For det er alltid noe. Du kan stjele pennen eller skoen. Men utdanning, utdanning er viktig. Etter jeg fyller 15 vil jeg ikke kunne komme uansett. Men du kan gå inn til byen, det er en skole i byen. Det er langt fra byen, det er ingen penger, hvorfor? Ha en karriere, en god jobb. Hvorfor jobbe? Hver dag donerer de kassava og bønner til en organisasjon fra Europa i nærheten.

Sudan

Flyktningleir. Fire forskjellige stokker bundet av et gjerde med hull i. Laget kommer, vi skal bygge brønner. OK. Det europeiske teamet velger en styreleder, en brønnsjef og en konservator med en bruksanvisning. De skal ta bilder til neste års kampanje. Bare vær fornøyd, vær fornøyd. Barn, tegn fru Karolina som deler ut vannflasker til dere. Barn tegner, lynet blinker. Ok, det er en brønn, men ikke la geitene tisse her, ellers blir vannet forurenset og det blir ikke vann igjen. Og du? På en eller annen måte kommer du til enighet, vil du ikke, herr president? Du har ført kriger i årevis, men alt er bra nå. Vel, vi drar nå, bare pass på at bukken ikke tisser her og ikke krangle. Om en uke sender vi sykkelen, du har sykkelen. Formannen hadde brukket nese og kragebein, kapteinen ble forslått og hånden hoven, og vaktmesteren løp inn i skogen. Sist gang de så fontenene var da fem tenåringer badet i inventaret. Så en geit urinerte tidligere og en fyr ble sint på alle. Vi solgte sykkelen for reservedeler for noen flasker vann fordi veien til elva var lang og farlig.

Kongo

Misjonærhytte. Hvite, europeere, belgiere. De kom for å snakke om Jesus. Og de sier. Svarte kommer til dem for å lytte eller ikke. Hovedsakelig handler det om linsesuppe og et par sandaler som kom fra Europa fra folk med god vilje. De hører sannsynligvis ikke etter fordi de ber til en stein. Hei! For en opprydding! Finnes det en kugud i Europa? Nei, Gud er én. Av alt. Tull! Det må være en Gud foran kyrne, han er den viktigste! Vi snakker ikke uten kuguden! De snudde seg og gikk for å selge sandalene på markedet.

Dette er trolig den generelle gaveloven. Folk vet ikke hvordan de skal bruke dem godt. La oss se på hvordan nesten nye sosiale boliger faller fra hverandre, hvordan lottogevinster kastes bort i løpet av seks måneder eller hvordan tenåringer krasjer foreldrenes biler. Vi kan ikke hjelpe hverandre i Europa. Vi snakker om de mentale forskjellene mellom oss selv og våre egne landsmenn og satser likevel villig på å hjelpe Afrika, der mennesker er så abstrakt forskjellige at vi ikke engang kan forestille oss deres oppførsel, enn si forstå og utlede den, hva de egentlig trenger. Vi snakker om sult og kriger som vi ikke forstår. Vi bygger noen brønner og er overrasket over å se dem forfalle. Vi sier at vi skylder dem apartheid og kolonisering, uten å erkjenne at alle våre humanitære handlinger er sekundære koloniseringer som tar sikte på å forvandle dem til svarte europeere i vårt bilde og likhet. Vi ønsker å gjøre forretninger med dem, sette oss i rollen som lærer og «gjøre en tjeneste» – «ja, jeg skal selge deg en mobiltelefon hvis du ikke setter opposisjonen i fengsel», «ja, vi skal .» Kjøp kaffe med deg, men først må du ha et parlament og paritet og maksimalt 1 % analfabetisme.» Det er derfor Afrika mener kineserne er en bedre forretningspartner fordi de bare vil handle og ikke vil snakke om hva som er bra og dårlig, hva som er tillatt og ikke. Humanitær hjelp er flott fordi hvem vil ikke ha sandaler for noen bilder og en sykkel i 5 minutter om Jesus, men kravene om systemendring i bytte mot evnen til å gjøre en avtale er ganske morsomme. Er det noen som har sett eieren av et kraftverk som sier til eieren av fabrikken: «Ja, jeg skal koble deg til strømmen som du betaler meg normal takst for så lenge du forsikrer alle dine ansatte» og sistnevnte samtykker til dette, har et annet kraftverk i nærheten som ikke stiller noen krav, ringer han bare mekanikeren og drar kabelen gjennom hele fabrikken dagen etter?

Jeg lurer på hvordan de skal frakte disse radiatorene til Norge.

Krystyna Szurowska