©CC Creative Commons
frihet kjære
Hvis Vesten ønsker å leve opp til sine liberale og demokratiske verdier, er det absolutt ikke opp til Russland eller Kina å følge etter. Tvert imot beveger vi oss resolutt bort fra autokratiet som finnes i disse landene
Muligheten til å sette disse gode intensjonene ut i livet kom umiddelbart i form av ytringsfrihet.at det er snakk om å overlate det eller ikke til de russiske statsmediene som opererer i Europa, samt til de politiske eller andre skikkelsene som snakker og handler i Frankrike i mer eller mindre demonstrert støtte til Vladimir Putin.
Om kvelden søndag 27. februar talte presidenten for EU-kommisjonen, Ursula von der Leyen, faktisk.Legge merke tilom sanksjonene som er planlagt av Den europeiske union (EU) mot Russland«Forby Kremls mediemaskineri i Den europeiske union».På hans sidelEUs høye representant for utenrikssaker Josep Borrell understreket behovet for å få slutt på den russiske fortellingen om konflikten med Ukraina:
«Vi ønsker å bryte narrativet til de russiske statskontrollerte mediene, som nå sprer krigspropaganda. Putin ønsker å erobre territorium, men også hodet. »
.
På samme måte, torsdag 24. februar, den første dagen av den russiske offensiven, spurte en meningsmåling foreslått av Cyril Hanounas «Balance your post»-show Twitter-kontoen om hvorvidt«Forvis Éric Zemmour fra luften». Av mer enn 30 000 velgere sa 41,6 % ja:
Selvfølgelig er vi fortsatt et stykke unna flertallet, og dette er kun en nettbasert undersøkelse uten garantier for representativitet, men fortsatt et stort nok mindretall til å gjøre resultatet bekymringsfullt.
Det er sant at siden begynnelsen av spenningene mellom Russland og Ukraina, har Eric Zemmour og andre politiske ledere vært derlangt igjenog tilden ekstreme høyresidenhadde mildt sagt intrikate embeter, men var alltid på en eller annen måte tilgivende overfor Kreml-lederen, selv til det punktet at Éric Zemmour nylig omtalte Putin som en«Autoritær demokrat»under påskudd av at han ble valgt. En oksymoron som åpner et vidt feltmulige forstuingertil rettsstaten…
Men ville innbyggernes sinn, som Borrell sa, være så svake, så mangelfulle på kritiske ferdigheter, at de ville trenge en form for beskyttelse mot enhver kontakt med uoffisielle meninger om aktuelle hendelser, som ikke er validert av myndighetene? At det ville være nødvendig å innføre blokkerende meninger og metoder for ideologisk distansering?
Hvordan kan man ikke se at denne sensuren av informasjon og meninger er akkurat det Putin gjør i Russland, denne Putin hvis autokratiske oppførsel vi med rette avskyr?
Siden begynnelsen av konflikten har russiske TV-reportere ikke fått informasjon fra felten, men fra studioene deres i Moskva. For russiske seere er detingen krigi Ukraina, men en enkel operasjon for å opprettholde sikkerheten i separatistregionene Lugansk og Donetsk, hvis uavhengighet Russland anerkjente forrige uke, og en like enkel operasjon«Spesielle operasjoner»Denazifisering av Ukraina.
Først av alt, som jeg nevnte i forrige artikkel, er Russland vanligvis rundt 150th Rangert blant 180 land for pressefrihetbarometerÅrsreportere uten grenser, mens Frankrike, uten å skinne som Norge, Finland og Sverige, fortsatt ligger på 34. plassthTorget. Ville det ikke vært bedre å klatre opp til topp 15 med Nederland eller Tyskland?
Ytringssensur er det skadelige våpenet til de som ikke tåler selvmotsigelser og/eller som ikke har gyldige argumenter for å motarbeide ulike meninger. Når det gjelder RT France (ex-Russland i dag), hva kan være mer talende enn det frie valget av vert Frédéric Taddeï tilslutti programmet hans «Interdit d’interdiction» (en veldig aktuell tittel)«av lojalitet til Frankrike»? Slike enkeltvedtak er langt mer betydningsfulle, eksemplariske og legitime enn global sensur ovenfra.
For ikke å snakke om at det er teknisk vanskelig å forestille seg hvordan det digitale miljøet vi har i dag kan hindre informasjon fra å sirkulere utenfor offisielle kanaler.
Det bør innrømmes at ordene, selv ubehagelige, til og med veldig langt fra ideene som noen kan ha om ethvert emne, ikke er handlinger og kan ikke kriminaliseres. Den eneste mulige holdningen i et åpent samfunn er å bekjempe dem i debatter eller råd, eller på det meste å se på dem med likegyldighet, i hvert fall ikke gjennom sensur eller straff av forfatterne.
Generelt fører ytringsfriheten som gis til enkeltpersoner til at de søker selv, snarere enn ved overordnet dekret, hva de synes er bra og hva som er dårlig. Og i den grad det ikke bare gir oss muligheten til å uttrykke oss fritt, men kanskje fremfor alt anerkjennelsen av andres uttrykksmuligheter, blir det en konfrontasjon av ideer, en argumentasjon.
Dermed vil ytringsfrihet mest sannsynlig generere mange nye ideer, blant dem har vi størst sjanse til å komme frem til sannheten, mens sensur av ideer vi anser som dårlige noen gang vil føre til at disse ideene forsvinner. Tvert imot risikerer det å gi dem enda større betydning, enda mer anerkjennelse, for man vil alltid bli forbløffet over den dårlige samvittigheten til sensuren som forbyr dem.
Det virker for meg som om alt dette er enda viktigere og mer verdifullt å bevare i dag i denne konfliktsituasjonen der Frankrike, der Vesten generelt viser solidaritet med ukrainerne gjennom sitt engasjement for rettsstaten og folkeretten. Enten er vi frihetsleiren eller så er vi det ikke.
«Amatørkaffenerd. Lidenskapelig talsmann for øl. Tenker. Hardcore nettjunkie. Unapologetisk leser.»