Den arktiske Svalbard-øygruppen, som tilhører Norge, kan brukes av russerne til å starte en konflikt. Gjennom årene har Norge, i tillegg til tett samarbeid med NATO, begrenset sin militære tilstedeværelse nord på den skandinaviske halvøya for å opprettholde gode relasjoner med Russland – sier prof. Katarzyna Zyśk fra Norsk institutt for forsvarsstudier.
Som prof. Zyśk er Svalbard under norsk jurisdiksjon, men norsk makt er begrenset når det gjelder økonomisk og militær virksomhet.
«Russland er en av 46 stater som har undertegnet Spitsbergen-traktaten av 1920 og har rett til å utvikle økonomisk virksomhet på grunnlag av den. Det viser seg i at russernes tilstedeværelse, sammen med nordmenn, er betydelig. De hevder det er 500, sannsynligvis et mindre antall. Det er en russisk kullgruve i Barentsburg på Spitsbergen, og turisme blir stadig viktigere.»
Russland er uenig i noen aspekter ved den norske tolkningen av denne traktaten: Avtalen ble skrevet på et gammelt upresist språk og oversatt med noen svært viktige forskjeller.
«Ifølge norske myndigheter gjelder retten til økonomisk aktivitet kun for øyer og territorialfarvann, mens russerne også teller 200 nautiske mil utenfor kysten rundt øygruppen. Russland hevder at Svalbard er et demilitarisert område, mens nordmennene påpeker at selv om det ikke er mulig å ha permanent tilstedeværelse der i form av militærbaser, er tilstedeværelse av norske soldater eller landing av militære fly forenlig med traktaten.» – understreker Prof. Benefit.
Ifølge eksperten har det vært en balanse i denne tvisten så langt, det har ikke vært verdt det for Russland å fullstendig undergrave norsk autoritet, spesielt i spørsmål om økonomisk utvikling, siden det ikke er i Russlands interesse at andre tallrike underskrivere av traktat har interesse av å vise flere aktiviteter på dette området og dermed skape konkurranse.
«Det er imidlertid mulig for Russland å utnytte uenigheten om tolkningen av avtalen. For eksempel, ved å angripe Svalbard, kunne russerne prøve å sette artikkel 5 i NATO-traktaten på prøve» – understreker prof. Zyśk, som har studert utviklingen av internasjonal sikkerhet siden 2007, spesielt Russlands politikk i Arktis.
Prof. Zyśk understreker at Norges forsvarspolitikk historisk sett har stått på to pilarer. På den ene siden er det å avskrekke Russland ved å opprettholde sin egen forsvarsevne og integrere seg i NATO og samarbeide tett med USA. På den annen side handler det om å berolige Russland gjennom tett bilateralt og internasjonalt samarbeid i regionen og begrense visse militære aktiviteter i umiddelbar nærhet av grensen til Russland.
«Dette gjenspeiles også i forsikringene om at det ikke vil være utenlandske militærbaser eller atomvåpen på Norges territorium i fredstid, understreker han.
Siden 2014, etter Russlands annektering av Krim, har Norge fokusert mer på å forsvare og avskrekke Russland. NATOs militærøvelse ble også utvidet med deltagelse av US Marines. I 2021 landet B-1B Lancer-bombefly på norske baser for første gang.
«Den amerikanske tilstedeværelsen ble styrket. I april 2021 signerte den norske regjeringen en avtale om å utvide militært samarbeid med USA. Takket være dette vil amerikanerne kunne bygge infrastruktur ved fire militærbaser i Norge, tre flyplasser og én marinebase»- understreker eksperten.Den danske regjeringen har varslet at de vil signere en lignende avtale med USA.
Prof. Zyśk minner om at norske myndigheter har økt forsvarsutgiftene med 30 % siden 2015 og i år lagt til 3,5 milliarder kroner (ca. 350 millioner euro) etter den russiske invasjonen av Ukraina.
«Samtidig er Norge fortsatt interessert i å opprettholde samarbeidet med Russland i nord, for å opprettholde regionens stabilisering og av økonomiske årsaker», mener han.
Eksperten minner om at begge land samarbeidet om fiskeri også under den kalde krigen. I dag pågår det i Norge en diskusjon om havnene kan stenges for russiske fiskebåter av denne grunn.
PAP / som /
«Amatørkaffenerd. Lidenskapelig talsmann for øl. Tenker. Hardcore nettjunkie. Unapologetisk leser.»