Krigen i Ukraina viser at det kun er mulig å motstå inntrengerne takket være en sterk nasjonal identitet

Det er en slags overgivelse av «Wyborcza». Fordi hun gjentatte ganger har publisert tekster der man kunne konkludere med at nasjoner – i den forstand de en gang ble tildelt – representerer et anakronistisk fenomen.

I tillegg er Droździaks ord betydningsfulle: «Inntil nylig forsikret mainstream-mediene oss om at patriotisme består i å rydde opp i hundebæs, betale skatt der du bor og ikke røyke søppel i komfyren. Alle andre alternativer ble smilt til. Det er selvfølgelig ikke sant. Å rydde opp etter en hund, ikke røyke søppel, ikke kaste søppel i skogen er veldig bra, men det er bare kulturelle uttrykk. God utdanning. Men det er ikke patriotisme.»

Og så sa psykologen: «Når vi er i Tsjekkia, brenner vi ikke sekker i ovnen eller kaster søppel i skogen. Verken i Russland eller i Mosambik. Betyr det at vi er tsjekkiske patrioter, russere eller Mosambik? Elementære konsepter ble redusert til absurditet fordi folk fryktet deres ulemper. Og med patriotisme, som er ideen om staten som noe annet enn andre land, noe konkret, er det mange positive følelser.»

I øynene til polakker oppdratt av mediet som truer «demonene» til polsk nasjonalisme, kommer et slikt budskap som noe av et sjokk. Man vil gråte: Helvete er frosset!

Trendsettere i Ukraina

Og likevel, inntil nylig, kunne man høre eller lese at i et integrerende Europa og en globaliserende verden, er ideen om nasjonal suverenitet og nasjonal stolthet relikvier fra fortiden, som bare kan manifestere seg som voldelig fremmedfrykt. Aktuelle hendelser i Ukraina avslører nytteløsheten i denne oppgaven.

Under ekstremt dramatiske omstendigheter er ukrainere overbevist om at de, i motsetning til propagandaen til Kreml og Moskva-patriarkatet, er én nasjon. Uten en sterk følelse av nasjonal identitet, ville de ikke ha mot til å møte de russiske inntrengerne.