- Milena var overbevist om at det ikke er hennes greie å flytte til utlandet fordi hun bare ikke takler det. En tur til Frankrike på kurset var nok til å ombestemme seg
- Doktorgraden hennes i nevrobiologi lærte Milena ikke bare selvdisiplin, men også en forståelse av seg selv. I dag vet hun at karrieren innen vitenskap ikke er det som definerer henne
- Bruddet fra partneren og den resulterende vendingen i livet fikk Milena til å forstå at frykt er en integrert del av endring. Han mener det viktigste er å handle på tross av ham
- Du kan finne flere inspirerende historier på Onet.pl-hjemmesiden
Det er ikke lett for en vitenskapsmann i dette landet. Milena har i alle fall inntrykk av at slik er det nok overalt. Det visste hun allerede under mastergraden, men da muligheten for en doktorgrad dukket opp, trengte ikke veilederen å overtale henne i lang tid, selv om Milena visste hva det handlet om.
– Arbeid i et laboratorium fungerer aldri etter «8-16»-regelen. Hvis du ikke vil miste rytmen, må du fortsette å trene. Les nye artikler før du sovner, skriv dine egne, analyser forskningen din på nytt, tenk på variabler og konklusjoner. Etterslepet er her på et blunk, så å ta en pause er ikke et alternativ. Jeg passet vennene mine, som til og med gjorde alt med babyen på brystene – husker hun.
Likevel prøvde hun. Hun forsket innen nevrobiologi mens hun drev selskapet hun startet med kjæresten mens hun fortsatt var student – så den første så alvorlige kjærligheten i livet. – Ofte, etter å ha gjort begge tingene, kom jeg hjem ved midnatt, tok en rask dusj, la meg ned en stund og løp tilbake til laboratoriet om morgenen – minnes han.
Det var ikke lett, men livet hennes var fint. Helt til hun hørte at kjæresten slo opp med henne.
Gi meg et øyeblikk til å organisere livet mitt
Endringen kom brått og helt uventet. – På et blunk sa jeg farvel ikke bare til fyren, men også til leilighetsandelen. Jeg ville heller ikke fortsette å gjøre forretninger med ham. Det ble stadig flere feil i rapportene til kvinnen som veiledet doktorgraden min og stadig flere kommentarer i e-postene hennes – sier hun. Til slutt bestemte hun seg for å fortelle sannheten: «Kjæresten min forlot meg. Jeg trenger et øyeblikk til å rense hodet mitt, så skal jeg gjøre det i avisen.»
– forklarer Milena.
Et gjennombrudd var en reise til Frankrike for et to ukers kurs om gliaceller. Før det, bortsett fra feriene, ble ikke Milena trukket til å reise utenlands.
– Det har jeg alltid gjort frykt for at jeg ikke takler det, at engelsken min blir for svak. Dette kurset viste meg at ingenting av dette er santog denne misforståelsen levde bare i hodet mitt – sier han.
Selv om hun ikke hadde forventet det selv, begynte reiselysten å vokse. Milena fikk vite at hun i forbindelse med doktorgraden hadde muligheten til å søke om stipend til en forskningsreise til Italia. Hun dro på jobb med en gang.
Billige flyreiser til Norge
– I mellomtiden brakk min venns bror beinet og var nesten helt ubevegelig hjemme. Han var så fattig og ensom at søsteren tok ham med flere ganger for å besøke vennene våre på krykker. Vi møttes bokstavelig talt flere ganger og hadde ikke tid til å møtes fordi han etter en stund kom tilbake til Norge, hvor han bodde. Forholdet vårt ble faktisk utviklet gjennom Facebook – sier Milena.
I påsken spurte hun spontant hvor mye flybilletter til Norge koster. Det viste seg at det var opprykk og i juli var hun på vei til flyplassen. – Jeg var fire dager i Norge, den viktigste i sommer. Det var der det hele startet. Rett etter hjemkomsten ville jeg besøke ham igjen i august – husker han.
Millennium fikk ikke stipend og hun kunne glemme å reise til Italia, men den retningen var ikke lenger en prioritet for henne på den tiden. Etter to uker i Norge på slutten av sommeren, tenkte hun først å flytte. – Samboeren min begynte til og med å søke jobb til meg. Jeg tenkte: «Hva er det som holder meg her?» Jeg følte meg ikke sterkt knyttet til det polske vitenskapsmiljøet, hadde allerede tatt en doktorgrad og kunne faktisk ta en doktorgrad hvor som helst i verden. I midten av november var jeg i Norge, denne gangen permanent.
I Norge er det beste med Milena nærheten til naturen
Selv om hun aldri har angret på denne avgjørelsen, var begynnelsen ikke lett. På stedet viste det seg at arbeidet hun ville gjøre ikke fungerte. Hun tilbrakte tross alt mesteparten av tiden hjemme i en liten by.
– beskriver.
Alene i ingensteds
I ettertid tror Milena at hun opplevde noe som en lockdown den gang, selv om ingen hadde drømt om pandemien. – Det var vanskelige øyeblikk, men etter en stund begynte jeg å sette pris på hva denne situasjonen ga meg. Jeg hadde muligheten til å konsentrere meg utelukkende om doktorgraden uten frykt for å forsømme andre oppgaver.
Lønningene i Norge er så høye at samboeren min lett kunne holde oss begge på lønn til jeg finner jobb. Og på toppen av det har jeg levd nærmere naturen enn noen gang før – legger hun til.
Lær å forstå selv
Like etter begynte Milena å jobbe i en hagebutikk. Samtidig lærte hun norsk, og selv om hun lovet seg selv å bruke hver helg på doktorgraden, ble jobben endelig ferdig et år etter at hun flyttet, litt senere enn forventet.
Milenas doktorgradsavhandling
Hun kom til Polen noen dager før 30-årsdagen for å forsvare doktorgraden sin i nevrobiologi. Med vitnemålet i hånden og hodet fullt av omtenksomhet reiste hun tilbake til Norge. Hun dro dit hun syntes det var lettest å samle tankene sine.
«Hver gang jeg tråkker på Trolltungen, tenker jeg mye. Der prøver jeg å svare på spørsmålet om hva som har endret seg i livet mitt siden foten min sist var der – sier Milena.
Milena under en av turene til berget kalt Trolltungen
– Jeg tenkte at hvis jeg går inn der etter å ha forsvart doktorgraden min, vil jeg føle at jeg ikke kan stoppe. Endelig fri. Det viser seg at det å sette en doktorgrad foran et navn ikke gjør mirakler. I dag er jeg lege etter 30, men det definerer meg ikke. Jeg er ikke sikker på hva jeg skal gjøre med livet mitt, men jeg kommer ikke til å slå i boks – forsikrer han deg.
For tiden driver Milena med nettsalg i en av de norske butikkene. Disiplinen hun krevde for doktorgraden gjorde det lettere for henne å finne oppgaver som krevde nitid. Hun har ikke noe imot tabeller og alle administrative forhold, og det utelukker ikke at administrasjon og ikke nevrobiologi blir den avdelingen hun blir lenger på.
Jeg liker livet mitt nå
– Jeg vet ikke hva fremtiden bringer. Bestemoren min spør meg hvert år om bryllupet og oldebarna mine, men jeg føler ikke noe press om det. Faktisk er hver ekstra dag med å være sammen en erklæring om at vi ønsker det, og hvordan vi lever og tar vare på oss selv er bevis på det. Det er nok for megspesielt siden man ikke trenger å være gift i Norge for å behandle administrative saker sammen.
Norge gjennom Milenas linse
Men jeg er sikker på en ting – jeg vil fortsatt prøve ut mye og kan lære mye. Det eneste som kan stå i veien er min egen frykt, som er en naturlig del av endringen. Poenget er å lære å handle uansett.
«Hardcore gamer. Vennlig reise-ninja. Livslang oppdagelsesreisende. Stolt leser. Matinteressert. TV-banebryter.»