Denne historien er basert på virkelige fakta, navnet på forfatteren er kjent for redaktørene. Historien deltar i «My Special Story»-konkurransen.
Hun leide et lite hus tjue minutter fra jobb og ti minutter fra Laura skole. Komfortabelt plassert, hadde en liten indre gårdsplass og en terrasse.
Slik gikk livet: jobb, snacks, skole, hjem, leksjoner, husarbeid, helg. På fritiden var Vilma hovedsakelig i kontakt med litauiske familier og hadde ingen kjæreste. De norske mennene var ganske vennlige, men kalde, trege og reservert, så vennskap begynte ikke. Vilma bestemte seg for å se på en litauisk datingside. Intervjupartnere som bodde i Norge dukket snart opp. En av dem bodde i nærheten av fjell, det samme gjorde Vilma. Det var Tad.
Vilma hadde en avtale med Tadu på datterens bursdag. Det var en merkelig tilfeldighet, så han ble ikke lenge på kafeen og etter en samtale skyndte han seg raskt hjem. De snakket om livet i Norge, Litauen, familiene som ble igjen i hjemlandet, forventninger og fremtiden. På slutten av møtet forlot Tad Vilma for å kysse. Hun ropte til og med: «Vel, hva er du her nå, det er for tidlig!»
«La oss ringe,» sa Tad mystisk.
«Vi sees», svarte Vilma og gikk til bussholdeplassen.
Tad grep henne med litt beskjedenhet og sjenanse. Han virket så forelsket i William at han ikke engang visste hva han skulle si, hvor han skulle se, han stoppet på en setning med lukkede øyne. Det var William og en bestikkelse.
Etter å ha møtt Brygen i Bergen sentrum, fortsatte Tad å ringe og sende tekstmeldinger. Han spurte snart etter Vilmas adresse og kom som gjest. Han tok med datteren Laura en bukett med blomster og søtsaker. Vilma viste Tad den ødelagte parasollen, i håp om å gi ham råd om hvordan han skulle fikse den, men Tad viste liten interesse. Han sa at han var sliten og kom seg raskt hjem.
Vilma var på fest neste helg så hun spurte om Tad kom. Han var enig. Han sa at han gjerne ville komme og spurte hva han skulle ta med.
– La oss steke på glørne så vi kan kaste pølser i, sa Vilma.
Tad kom litt seint på dagen. Hadde med en pakke pølser. Motvillig til å kommunisere med Vilmas andre venner, sto han til side og svarte på late spørsmål. De reiste seg ofte fra bordet og stilte seg bak alle, så på dem eller så i det fjerne.
Vilma spurte senere vennene om hva de syntes om den nye kjæresten hennes.
«Det er rart», svarte de, «men er du flink, så er det bra for oss».
En gang i helgen, etter en lang og slitsom uke på jobb, gikk Vilma fra soverommet til kjøkkenet. Han hadde på seg en badekåpe og nærmet seg komfyren for å varme en tekanne. Da hun gikk bort til skapet for å plukke opp koppen og lukket skapdøren, falt koppen fra hendene hennes. Gjennom kjøkkenvinduet så han Tad stå i hagen, gjennomvåt av regnet, han så og snudde seg på kjøkkenet.
«Hva gjør du her så tidlig nå? Tross alt går ikke bussene engang!» spurte Vilma, slo ut skrekken og åpnet vinduet.
«Jeg kom hit,» sa Tad.
«Gå?» spurte hun.
«Ja,» bekreftet mannen.
Vilma inviterte Tad over og bød på kaffe. De begynte å snakke. Tad var glad for at han hadde mistet jobben og ikke hadde noe sted å bo. Han spurte om han kunne bo hos henne?
«Vi la merke til det da. Vi to her, jeg må beskytte jenta, kanskje vi venter litt til?» Kvinnen var uenig.
«Ok, som du sier», svarte Tad og spurte ikke mer.
Etter det kjølnet forholdet mellom Vilma og Tad litt. Etter en stund skrøt Tad av at situasjonen hadde bedret seg litt, selv om han måtte flytte til en mye mindre leilighet og kun fikk jobb tre dager i uken. Livet så ut til å være tilbake på sporet og Vilma begynte å chatte med andre menn på nettet.
En søndag kveld følte Laura seg ukomfortabel og ba moren om å la henne være hjemme på mandag.
«Hva skal du gjøre alene?» spurte Vilma den lille.
«Ingenting, jeg spiller datamaskiner, jeg leser,» svarte hun.
«La oss se deg i morgen, ok? For jeg må jobbe, ”klaget kvinnen.
«Ok,» svarte jenta.
Vilma og Laura tilbrakte natten lenge i sengen, så en video og sovnet hver gang. Om morgenen var ikke Laura så livlig som alltid. Vilma undersøkte fortsatt jentas panne og bestemte seg for at varmen ikke var så høy og lot jenta ligge i sengen.
Da hun jobbet, klarte ikke Vilma å ta en telefon til verkstedet. I pausen etter sjekking fant han mange av Lauras tapte anrop. Ingen tok telefonen da han forsøkte å ringe henne, og etter en stund var telefonen utenfor rekkevidde.
«Det er veldig rart», tenkte Vilma, men bestemte seg for å jobbe til tre om kvelden. På slutten av dagen dro han hjem.
Da hun kom tilbake, merket hun umiddelbart at noe var galt med døren. Dørvinduet ble knust og døren var ulåst, men da han gikk, slo han den virkelig til og ba Laura ikke åpne den. Da hun kom inn i det indre av huset, gikk hun ned den mørke korridoren til rommet til Laura. Rommet gikk imidlertid tapt. Laura lå på gulvet foran døren i pyjamasen. Det mørke, lange håret hennes lå strødd på gulvet. Hun så mye eldre ut enn alderen hennes. Hun så vakker ut – akkurat som en voksen jente.
Vilma skyndte seg til Laura og kjente at hun allerede var kald. Da hun rikosjetterte kroppen, skjønte hun at jenta var død. Han løp barbeint fra huset ut på gaten og skyndte seg å ringe etter hjelp.
«Hjelp noen!» ropte hun.
Så skyndte han seg tilbake til huset, fant det varmeste teppet og dekket det med Laura. Løsnet automatisk beltet fra Lauras nakke. Da naboene så det som skjedde og gikk inn i huset, fant de William vugget i armene til Laura. Da han la merke til alt, ringte han politiet. Vilma tilbrakte natten i politiavhør fordi en av de mistenkte hadde drept datteren hennes.
Alt annet er historie. Vilma ble mistenkt for å ha drept datteren, men takket være en hardtarbeidende politimann ble det etter lange rettssaker bevist at Laura var blitt drept av Tadas da Vilma kom for å stjele henne. Han forventet ikke å finne Laura hjemme. Av impuls og frykt kvalte hun jenta og bar henne bort, og stjal noen verdifulle detaljer. Men viktigst av alt, livet til en liten jente og Vilmas eneste datter ble stjålet.
Det er strengt forbudt å bruke informasjon publisert av DELFI på andre nettsteder, i media eller andre steder, eller å distribuere vårt materiale i noen form uten samtykke, og dersom samtykke er innhentet, må DELFI oppgis som kilde.
«Hardcore gamer. Vennlig reise-ninja. Livslang oppdagelsesreisende. Stolt leser. Matinteressert. TV-banebryter.»