Piotr Mikołajczak, «NORWAY. Emigration Half-Journals» [FRAGMENT KSIĄŻKI]

***

dikter

Transport av møbler og religiøs undervisning ble organisert av Krystian, som kalles pave av de fleste av de ansatte. Seriøs, men omgjengelig fyr. Før jeg ble utnevnt til møbelridder, hadde jeg fem timers praksis i november med å vaske fasaden på en bank i Grefsen. Jeg gjorde et godt inntrykk og Krystians partner, min venn Przemysław fra Sub-Carpathian Mountains, sto foran meg en dag og klødde pungen gjennom lommen og foreslo åtti kroner i timen. Jeg visste ikke at laveste pris for en slik jobb er over hundre og tjue kroner, men førtifem zloty for å få inn skap, pulter, kjøleskap og annet dritt for hver av de ni etasjene virket som et skudd på ti, vinner i lotto, tørst en samaritan tilstede på gaten. Min takknemlighet til paven og masseringen av Przemysławs testikler overskred grensene jeg kjente. I det øyeblikket behandlet jeg henne nesten på lik linje med de hellige.

Det skjedde – den første jobben, nye muligheter, utsiktene til å overleve vinteren. Et luksushotell tjue minutter hjemmefra – The Thief, høyt utropt som The Thief of Hearts. Bygget i det luksuriøse Oslo-distriktet – Tjuvholmen, bak Aker Brygge. Arbeidet er planlagt til syv om morgenen. Vi møter sjefen foran bygningen. Rask oversettelse av hva og hvordan, når du skal transportere, liste over rom. Dette verket smaker friskt for meg, det forteller om en konkret innsats, men med penger som jeg aldri ville tjent i Polen. Det viser seg raskt at dette ikke er en altfor spennende aktivitet. De tar den ut, laster den på en vogn, leverer den, monterer den, røyker den, drikker kaffe. Du laster av igjen, tar det, monterer det, røyker det, drikker to kaffer. Jeg dreper kjedsomhet med hodetelefoner – lydbøker og musikk er den beste medisinen for monotone dager. Selvfølgelig krever situasjonen noen ganger at jeg plukker støvete strikk ut av ørene, tar meg av transporten eller bare blander meg med hotellstillheten som er som i Lysende det biter sansene å leve kjøtt. Om kvelden blir det tomt – teamet vårt går da inn i bygningen, sprer seg over alle etasjer som monstrøse termitter, svingende skrutrekkere, hammere, skruer, rør og Coca-Cola med en innsats i hånden.

Tiden strekker seg som en katt som venter på at noe skal fange oppmerksomheten. På et hotell som får flere stjerner hver uke takket være dusinvis av ansatte, er vi dronninger klare til å våkne når muligheten byr seg til å spille. Men det er ikke gøy. Kjedsomheten blåser om morgenen, lunsjen og kvelden når hvert av The Thiefs hundre og tjue rom har en søvnig atmosfære. Vi er det eneste teamet som jobber fra morgenen av, så holder vi oss i en tom bygning og snur Turin-lenestolene, ruller ut bangladeshiske tepper, setter sammen Warszawa-garderober og legger til slutt nattbordslamper fra Sør-Portugal i sengegavlene. Det er interessant etter femten, noen ganger atten timers arbeid, når utmattelse og dårlig humør eksploderer. De muterer til en dødelig blanding av nattsvarte vitser, vandrer gjennom gangene, sover på rom eller snakker om ingenting.

Den første dagen står jeg foran hotellet og venter på at de andre skal dukke opp. Jeg trenger en hjelm og uniform, samt et grønt kort, som jeg ikke kan gå inn i hotellets område uten. Jeg er fortsatt fylt med usigelig takknemlighet til sjefen min fordi jeg må hente ti-tallet innen slutten av året for å oppfylle rettskontrakten min. Jeg lovet å betale ned ti tusen hver tredje måned, og det var det første oppgjøret i denne retten på fem år. Jeg kan ikke ta meg av det. Når jeg begynner å rive opp pappeskene som lastebilsjåføren etterlot oss på gaten, dukker det plutselig opp en typisk polsk djevel bak ryggen min fra ingensteds. Øyne som brente sigaretthull på sofaen, svettekanaler, kurver og fremfor alt high school uniform, bestående av joggebukser, Charlotte Hornets-lue, vever og tre-stripete jakke. Det var kjent at djevelens fortid var rik på sportsbegivenheter. Jeg visste ikke det da, men den første setningen jeg hører fra en fremtidig kollega varsler de kommende månedene:

– Ikke forhast deg! Betaler de deg f ** k for akkorder eller for timer? Cho på et kjæledyr.

Han presenterer seg, tenner en sigarett og fiser. Han heter Mirek. Han klager over været, mangel på kone og sjefens konkurs. Han ser ut som en fyr i sekstiårene, men når jeg spør alderen hans sier han at han er førtien. Jeg kan ikke tro det I pausen snakker jeg med noen av våre folk. «Mirek er en gjest. Han kan drikke tjue tusen kroner på en kveld, sier Kazek. «Hun sitter ofte i en karaokebar, sliter ut alle og ender opp med å knulle. Når han har penger til overs, tar han med disse horene til baren, sier Bolo og jeg bekymrer meg. «Hvert år drar han til Polen i sommerferien og bruker det han har tjent i åtte måneder. Tre belger feirer, drikker, drikker slanger, bordeller og måneden helbreder. De syr den opp, men drikker den alltid på slutten av året. Han sitter med moren sin, med faren og rister penger med dem. Du vet, han er alkoholiker, men han er så annerledes at han er forbannet sunn, legger Marcinek til, og jeg vet allerede at spillet starter fra nå av. Men ikke den i øyehøyde, ikke den hyggelige der du kaster terningen og bare kan miste en bonde eller sjetonger. Du må enten gjøre opprør eller kjempe mot vodkaen i blodårene dine.

Når Mirek går forbi meg med en flyttebil, som han smart setter tre skap på i stedet for to, vet jeg at jeg må benytte anledningen. Jeg vil at han skal like meg fordi vi kommer til å jobbe sammen de neste ukene, så jeg forteller ham at han er flott og har generell respekt for prosjektet. Mirek tørker seg over nesen med ermet: «Yeah, f ** k, young. Lær av meg for jeg vil ikke ta all kunnskap med meg i graven. Hold meg fast og du kommer like langt som meg Jeg har en jævla skole for ledige”. Så jeg går på den eneste ungdomsskolen i verden med en merkelig lærer. Som forventet har jeg lært mer enn de siste årene av min profesjonelle karriere.

Mirek hadde en filosofi som gikk ut på at alle har sin plass: «Jeg har det gøy og du lærer, din tosk. Ormene vil spise deg uansett. ”Kanskje det var derfor, mens andre jobbet, gjemte herskeren til tapetkutteren seg på rommene og sov i hotellsenger. En gang hos sjefen fant vi ham snorkende som en gammel båtsmann i leiligheten på ferske laken. Han måtte forklare lenge for at sjefen ikke skulle sende ham hjem. En annen gang ble det nøye regnet ut at han røykte to pakker om dagen, noe som ga ham tre hundre og seksti minutters pause – sammen med veien til torget tok det ni minutter å røyke pipen. Mirek begrenset offisielt forbruk til halvannen pakke og ble smartere ved å unngå alle som kunne melde fra. Han begynte også å røyke på balkonger, noe som var strengt forbudt, men han sa ofte om seg selv at kong Miras ikke ville drikke av prosjektet fordi det kanskje ikke er han som styrer, men han kjenner rettighetene sine og vil kjempe.

*

18. desember avsluttes The Thief Project. Etter nesten tre hundre timers arbeid kan jeg betale ned min første gjeld, oppfylle første del av kontrakten og overleve til slutten av året. Den kjente nordlige vinteren merkes. De fleste av de ansatte er allerede i gang med å forberede juleferien, og vi er et av de siste teamene som sitter fast på hotellet og samarbeider med elektrikerne om å gjøre korrigeringer, skru til skruene, rense opplyste speil og møbler og ordne tepper. Klokken syv om morgenen blåser det nådeløst, Oslo er gravlagt. Sammen med Mirek står vi på taket av bygget og snur på flisene i nitten graders frost. Skruene flyr ut av hendene våre og faller ned i snøen, hvorfra vi plukker dem med bare hender. Med tykke hansker er det umulig å fjerne metalldeler fra det iskalde støvet. Etter noen minutter vil fingrene ligne stilkene til gammel bambus. Vinden presser snøen inn i de minste hullene mellom skjerf og lue og biter den i nakken som en isvampyr. Du kan ikke forklare nordmennene at været blir bedre i morgen. «Du burde gjøre det i dag. Sjefen kommer innom, må se, bla, bla, bla.” Forklaringene på at snøen dekker alt med et lag ferskvarer og kokken ikke kan se noe uansett, er ubrukelige.

Så vi står på taket av et ti-etasjers hotell og ser inn i lyset av den stigende solen, brutt opp av milliarder av snøflak som faller ned som støv etter et vulkanutbrudd. Bak muren av pulveraktig frost kan du se det svake omrisset av en fjern fjord som forfører deg med løftet om en reise inn i mystikkens dyp. Jeg har inntrykk av at jeg er på toppen av verden. Jeg ser på skaperverket, noe perfekt som er mye høyere enn den platoniske triaden. Vinden har nesten stoppet så sigarettrøken er søvnig og asken flagrer rundt oss som brune sommerfugler. Plutselig sier Mirek:

– F * rwa, det er synd jeg ikke er en poet fordi jeg kunne beskrive denne dritten.