Skihopping. VM i Engelberg, en relikvie fra den sveitsiske turneringen

Det hele startet tidlig på 1950-tallet da det ble innviet en turnering i fire hoppbakker, som har hatt stor popularitet i skimiljøet i flere tiår og samlet verdens beste hoppere. Denne gangen snakker vi ikke om den tysk-østerrikske konkurransen, men om den sveitsiske turneringen, et arrangement som er glemt i dag og er verdt å nevne i den kommende konkurransen i Engelberg.

Den første Four Hills-turneringen

Det er indikasjoner på at dette inkluderer: initiativtakerne til den berømte TCS, som startet to år etter åpningen av Helvetia-konkurransen i 1951, ble modellert etter den sveitsiske turneringen. Arrangementet fant opprinnelig sted i januar / februar og ble arrangert annethvert år på fire sveitsiske hoppbakker, i St. Moritz, Unterwasser (Simon Ammanns hjemby), Arosa og Le Locle. Den første vinneren var Matti Pietikaeinen, finsk, som vant gullmedaljen i Falun verdensmesterskap et år senere. Ytterligere to triumfer ble oppnådd av nordmennene Torbjørn Falkanger og Arnfinn Bergman, toer og olympisk mester i Oslo i 1952, noe som bare viser hvor prestisjefylt den sveitsiske konkurransen var i begynnelsen av sin eksistens og hvilken klasse av spillere den hadde tiltrukket seg. Generelt, for de tre første utgavene av «Swiss Ski Jumping Tour», domenet til deltakerne fra vikingenes land, som endte med åtte pallplasser, var selvfølgelig ni mulige. Gjennom årene varierte imidlertid rollebesetning og prestisje.

I historien til Four Hills-turneringen ble konkurransen bare avholdt én gang på et annet sted enn Oberstdorf, Garmisch-Partenkirchen, Innsbruck og Bischofshofen. Nærmere bestemt ble konkurransen ved et uhell flyttet til Hellein i 1956 da været gjorde det umulig å klargjøre anlegget i sistnevnte by. I dag kan ingen tenke seg å organisere en av TCS-konkurransene utenfor de fire nevnte sentrene. I mellomtiden begynte bakkerotasjonen ved den sveitsiske turneringen på begynnelsen av 1960- og 1970-tallet. Hvis vi legger skiftet i datoen for syklusen til dette, viser det seg at hendelsen har avskåret litt fra røttene. Kanskje dette var en av grunnene til at turneringen mistet sin prestisje over tid og til slutt sluttet å eksistere.

I 1967 erstattet Gstaad Arosa i serien. Det gikk et ras på den lokale hoppbakken og til tross for innsatsen fra lokale myndigheter ble den aldri satt i drift igjen. Fire år senere ble den råtnende bakken ved Unterwasser erstattet av den nybygde, moderne Gross-Titlis-Schanze i Engelberg, den første i Sveits som tillot hopp over hundre meter. Fra 1977 ble arrangementet holdt årlig, men fra 1978 mistet det en av lokasjonene, Le Locle, fra en Four Hills-turnering til en Three Hills-turnering.

Kjendiser og ukjente

Verdenscupen, som ble arrangert fra sesongen 1979/80, absorberte både den tysk-østerrikske TCS og den sveitsiske turneringen, som fra da av ble en av de viktigste etappene i seriehopping. I andre halvdel av 1980-tallet ble konseptet med arrangementet som ble holdt annethvert år gjenopptatt, og den siste turneringen, i 1992, besto av bare to konkurranser. Bakken i Gstaad oppfylte ikke lenger kravene til Det internasjonale skiforbundet og falt ut av cupkretsen for alltid. Det var ikke lenger noen vits i å holde den velfortjente turneringen på bare to arenaer – i St. Moritz og Engelberg. Det første anlegget forsvant snart fra verdenscupkalenderen, som frem til 2005, dvs. frem til slutten av driften, fortsatt var arenaen for juleturneringen som ble arrangert fra 1927, først av europacupen, deretter av dens etterfølger, Continental Cup.

Selv om det er vanskelig under hele Four Hills-turneringen å finne en vinner på listen over sveitsiske turneringsvinnere som kan beskrives som helt tilfeldige eller anonyme, bortsett fra absolutte frontløpere innen ski som Toni Innauer, Jens Weissflog eller Matti Nykaenen, det er navn å finne som er helt ukjente for dagens fan. Hans Schmidt, Robert Mösching eller Juhani Ruotsalainen kan ikke vise til noen store prestasjoner utenom seieren i Sveits. I det minste mot denne bakgrunnen bør den noe yngre broren til Helvetic-turneringen, det vil si det østerriksk-tyske arrangementet, få overtaket.

Tajners uflaks

Polakkene gikk ikke inn i historien til den sveitsiske konkurransesyklusen med gullbokstaver, selv om polske aksenter fortsatt kan finnes i historien. Władysław Tajner var den første av det polske laget som vant denne konkurransen. Han deltok i turneringen i 1957 etter å ha endt med en høy niendeplass i TCS, og siden har formen forbedret seg ytterligere. I den første konkurransen i Unterwasser ble han nummer to og tapte 0,1 poeng til østerrikeren Walter Habersatter til tross for de lengste hoppene. – Tajners suksess er veldig verdifull, for hoppbakken i Unterwasser er ikke lett – melder polsk presse. – Den er preget av et høyt trinn, en lang parabel og en farlig kort landing. Av denne grunn var stavhoppene innenfor bakkerekordgrensene veldig fine, men stilmessig lå de etter østerrikeren Habersatter.

Under trening i Arosa hoppet han over bakken. 76 meter var 3 meter bedre enn dagens bakkerekord. Dessverre avbrøt ikke Tajner dette forsøket, han led mye og deltok ikke i konkurransen, noe som var ensbetydende med å gi opp drømmen om en høy plassering i totalkonkurransen, fordi sluttpoengsummen til hopperen inkluderte, i likhet med TCS, summen av karakterene i individuelle konkurranser. Til tross for smertene hoppet han suverent igjen i St. Moritz, men takket være nok et fall tok han en fjern plass. Han fløy lengst igjen på Le Locle, men lav score satte ham på tredjeplass. I sammenlagt var han langt unna. To år senere endte Tajner den sveitsiske turneringen på 10. plass.

Den eneste polske pallen for denne begivenheten fant sted i 1967. Jan Kawulok, som døde for mindre enn en måned siden og hovedsakelig var opptatt av den norske kombinasjonen, utnyttet det faktum at de fire sveitsiske hoppene ikke kom med de beste og tok plassene 1, 3, 9 og 4 i individuelle tester ham tredje plass på den samlede stillingen, selv om han kjempet om seieren til det siste. De første «10» i den endelige rangeringen inkluderte også: Roman Gąsienica-Sieczka (sjette 1957), Gustaw Bujok (syvende 1959), Antoni Łaciak (femte 1963), lite kjent i dag Stanisław Kubica (niende 1971) og Tadeusz, Paw793k, Paw tok sjetteplassen.