«Skuffelsen er alltid stor»

Cleopatra, 24 timer etter en finale der du brast i gråt, har du fordøyd det nederlaget mot Norge (20:22)? Cleopatra Loanux: Det er bedre. Jeg begynner å se den positive siden litt mer, noe som ikke var tilfelle rett etter sluttsignalet. Jeg husker våre gode prestasjoner, den gode dynamikken til laget gjennom hele konkurransen. Etter det er det også sikkert at vi gikk gjennom eventuelle feil vi måtte ha gjort. Skuffelsen er fortsatt stor fordi vi kunne ha gjort det bedre. Men jeg vil gjerne ta en pause der for å legge denne euroen bak meg. En dag må jeg ta meg tid til å gjennomgå denne finalen for å analysere den bedre, men ikke med en gang (smil).

Den sølvmedaljen du bærer rundt halsen er fortsatt ikke vanskelig å bære … Ikke i det hele tatt. Det er tydelig tilfredshet. Personlig har jeg aldri tatt medalje i et EM, som kanskje er den vanskeligste konkurransen fordi den er den tetteste fra start til slutt. Jeg er også stolt over at vi kjempet sammen fra start til slutt. Hvis vi hadde gitt opp i finalen med våre fire mål bak til pause, ville skuffelsen klart vunnet. Men det var ikke tilfelle. Hver kamp har vært en kamp, ​​og hver spiller har vist gode ting som lover godt for fremtiden.

>> LES OGSÅ: EM 2020: marsjen var for høy for de blå >> LES OGSÅ: Euro 2020: like the blues den smertefulle fiaskoen til Kumamoto. slettet

Du sa at du kunne ha gjort det bedre i denne finalen. Personlig, hva kunne du ha gjort bedre enn 50 % nedetid? Jeg burde ha … (hun nøler) Hvis du er i en slik tilstand, kan du si til deg selv at du ikke kan stoppe alt, du har fortsatt følelsen av at det er mulig. Det er noen få skudd jeg tror jeg kunne ha gjort bedre. Men spesielt i terrengspillet angrer jeg på det fordi jeg gikk glipp av to høyninger, inkludert en viktig på slutten av spillet. Jeg tror også jeg kunne ha gjort mer, men jeg så henne bare ikke. Har jeg savnet litt klarhet noen ganger? Kan være. Jeg er frustrert over dette fordi det er et område hvor jeg presterer normalt. Men jeg vet ikke hvorfor jeg slet med å komme godt i gang gjennom hele konkurransen og ikke bare denne finalen.

Har du noen gang følt dette området du var i tidligere? Det var en internasjonal finale der, og vi spiller ikke mye av den i karrieren. Jeg er så heldig å ha spilt fire, men jeg føler at dette aldri har skjedd meg. Med Brest har jeg allerede følt det mot veldig gode lag. Jeg har kjent tider som dette når du forteller deg selv at du kan være på hvilken som helst ballong. Du har følelsen av å kunne lese fiendeskudd bedre.

Fikk du prisen for beste spiller i den endelige konsollen? Ærlig talt nei. Jeg følte heller det motsatte. Hvis du taper og har det, ikke nyt det i det hele tatt. Selv med andre er du ikke i humør til å nyte en slik belønning. Jeg er glad etter det, men ikke på dette tidspunktet.

«Vi er virkelig et team i et team. Vi skyter i samme retning slik at den på bakken er mest effektiv. »

Under dette EM demonstrerte det franske laget nok en gang sitt utmerkede forsvar, også og spesielt i andre omgang mot Norge, som du fullstendig beseiret … Ja, det er veldig positivt, spesielt siden jeg har følelsen av at vi lyktes så fort vi ønsket å gjøre det. Ikke bare i denne finalen, men også mot Kroatia i semifinalen i den første tredjedelen, mot Spania, Slovenia… Det var noen store øyeblikk, spesielt da vi forsvarte oss 1-5 (med en avansert spiller). Men selv på 6-0 (flat foran seks meter) hadde vi noen veldig gode serier. Det som er bra er at vi klarer å gjøre det igjen, det er intet unntak at vi vinner alle 15 kampene.

Med Amandine Leynaud har du igjen dannet en eksepsjonell keepertandem. Hun avslutter sin internasjonale karriere etter OL i Tokyo til sommeren. Tenker du noen gang på det når hun er borte? Du vet, vi har ikke så stor aldersforskjell, bare tre år gamle, så vi stopper sammen hvis det skjer (ler). Vi får se … For øyeblikket planlegger jeg ikke. Vi fant begge en fantastisk balanse. Det var tilfellet ved min siste store internasjonale konkurranse, i verdenscupen 2017. Det er stor forståelse mellom oss. Vi er virkelig et team i et team. Vi skyter i samme retning slik at den på banen er mest effektiv. Det er så nydelig.

Å spille en euro og spesielt en finale i et tomt rom må være noe helt spesielt … Ja, det var litt trist. Nå husker jeg at ved VM-finalen 2017 i Tyskland mot Norge var det kun nordmenn i rommet, med noen få franskmenn. Og siden det var i Danmark, tror jeg publikum ville vært totalt imot oss, så kanskje det var bedre (ler). Seriøst, jeg tror vi kan ignorere dette. Vi er fokusert på spillet, til slutt plaget det oss ikke. Og plutselig klarte vi å kommunisere godt i forsvar (smil).

Var det ikke for vanskelig å leve i et vakuum i tre uker? For å være ærlig var det greit. Generelt har vi ikke mye tid til å gå ut under en konkurranse annet enn en kort spasertur for å slappe av i beina. Ellers er det mange møter, mange videoer, mange samtaler og vi har egentlig ikke tid til å gå ut. Så ingenting har endret seg og vi kommer ikke til å kjede oss. Men i ettertid blir det nok mer komplisert fordi det har vi forbud mot… Det vanskelige var at det var grått og mørkt hele tiden. Mangelen på sol og lys var verre enn isolasjonen. Den siste uken har vært vanskelig for alle. Heldigvis gikk alt veldig bra mellom oss.