Professor Elise Kleivane fra Institutt for lingvistikk og skandinaviske studier ved Universitetet i Oslo har spesialisert seg på gammelnorsk. Sammen med doktorgradsstudent Johan Bollaert undersøkte hun inskripsjoner der runer og latinske bokstaver ble brukt samtidig.
Skriften dukket opp i det som nå er Norge rundt år 100 e.Kr. På denne tiden var det muntlig kommunikasjon som dominerte, men det ble skrevet med runer på tre, metall eller stein. Ser man på levningene, ser det ut til at runeskrift ble brukt i begrenset grad. På smykker eller verdifulle gjenstander finner vi korte inskripsjoner, vanligvis navn. Det var nok flere materialer den gang enn vi fant. De skrev på bjørkebark, sand eller tresier Kleivane.
I vikingtiden var skrevne tekster korte. Det mest kjente eksemplet er gravsteiner hvor det ble brukt standardformler angående den avdøde personen. Alt endret seg rundt år 1000, da kristendommen og med den latin begynte å spre seg i Norge. Folk begynte å skrive mer, blant annet med runersier forskeren.
Innbyggerne i det som nå er Norge hadde økende kontakter med omverdenen. De ble kjent med kristne land og så hvordan samfunnet var organisert. Da kristendommen og dens kultur, inkludert skriftkulturen, nådde dem, endret mange ting seg, inkludert betydningen av å skrive. Folk så hva de kunne skrive og hva som skjedde når de skrev. Dette ser ut til å være det som ga skrift, inkludert runeskrift, dens sanne betydning.
Man kunne forvente at de relativt lite brukte runene raskt ville forsvinne i en tid da kristendommen spredte seg med egen skrift, kirkeinstitusjon og sentralisering av kongemakten. I middelalderen, spesielt i dens storhetstid, fant vi runer overalt. Å skrive meldinger på pinner blir vanlig. Det var også skrifter om ting som ble sagt å ha magiske eller helbredende egenskaper. Vi finner bønner og trollformler. Mange tekster ble skrevet med runer og det latinske alfabetet, og inskripsjoner ble skrevet både på gammelnorsk og latin.
I løpet av denne tiden er blandingen av alfabeter og språk synlig. De ble brukt til samme formål, men visse trender var tydelige. Gammelnorsk var morsmålet og latin var det lærte språket. Under visse omstendigheter var det mer hensiktsmessig å bruke latinsier professor Kleivane.
Selvfølgelig ble latin brukt i kirken og prester og høytstående embetsmenn kunne latin. Dette er imidlertid et forenklet bilde. I akademiske arbeider og i jakten på norsk nasjonal identitet er det en tendens til å oppfatte latin som et undertrykkelsesspråk. Ser vi imidlertid på bruken av latin ser vi at dette er et falskt bildehan legger til.
Alle lærte den apostolske trosbekjennelsen [najwcześniejsze wyznanie wiary Kościoła katolickiego – red.], faren vår Hvis Ave Maria. Alle disse bønnene er skrevet på gammelnorsk, noe som tyder på at oversettelse av bønnene ikke var forbudt. Kleivane mistenker imidlertid at mange ønsket å kjenne henne på latin. De mente nok at det var riktig å gjøre og at bønn på latin var mer passende og kraftfull.
Det er åpenbart for den lærde at det ble brukt runer eller latinske bokstaver, avhengig av tekstens funksjon. Noen ganger kan man imidlertid finne overraskende inskripsjoner der begge alfabetene er blandet.
Et slikt eksempel er en gravstein funnet i Trøndelag kommune. Innskriften på steinen begynner i det latinske alfabetet på gammelnorsk. På et tidspunkt i ordet faþer (far) er det bokstaven þ (torn), som ikke forekommer i det latinske alfabetet. Og fra dette øyeblikket er de resterende inskripsjonene skrevet i runer. Forskeren kan ikke forklare en slik endring. Etter deres mening måtte inskripsjonen planlegges på denne måten. Du kan ikke riste en inskripsjon i en stein uten først å vite hvordan du skal fullføre densier.
Et annet eksempel hun studerer er Salmer fra Kvikne På omslaget er det en inskripsjon hvor runer og latinske bokstaver er blandet. Alle «k»-er unntatt én er skrevet i det latinske alfabetet. Resten av inskripsjonen består av runer. Selve salteret er skrevet på latin i det latinske alfabetet, og på omslaget er det en annen inskripsjon på gammelnorsk, men skrevet helt i det latinske alfabetet. Slike blandede bildetekster kan tyde på at folk var veldig bevisste på virkningen de ønsket å skape. Runer ble ofte brukt til korte, mer spontane meldinger; latinske bokstaver finnes hovedsakelig i lengre tekster som var ment å vare lenger.
Ifølge Kleivane antyder blandingen av skriftsystemer både eksistensen av en tospråklig kultur og utbredt kunnskap om latin, i hvert fall i minimal grad. Latin er ikke svart magi. Det kan læres. Og mange kjente henne i det minste litt. Jeg tror vi undervurderer disse menneskene i denne forbindelse. Og også når det gjelder leseferdigheter. La oss forestille oss at det er en Ave Maria skrevet på alteret. Hvis vi lytter til bønnen, vil vi etter en tid begynne å gjenkjenne det som er skrevet. For det er slik barn lærer å lesesier Kleivane.
Likevel ble latin aldri hovedspråket for innbyggerne i Norge. Det kan skje, men norsk og latin er så langt fra hverandre strukturelt at det er vanskelig å se for seg at de smelter sammen til et nytt språk. Videre, når latin kom hit, var det ikke lenger morsmålet til noen. Andre europeiske språk har allerede dukket opp, som spansk, fransk og italiensk. De utviklet seg fra latin. Men de folkene som ble latinisert i romertiden har en helt annen språkhistorieforklarer forskeren.
Runer falt gradvis i uklarhet. De siste eksemplene på bruken stammer fra slutten av 1400-tallet. De var gjenstand for forskning i nordisk sammenheng og vakte oppsikt hos filologer. Innskriftene Kleivane var opptatt av var allerede kjent og studert, men alfabetet som ble brukt til å skrive dem var ikke studert. Latin og dets alfabet finnes i hele Europa, så det ble bestemt at det ikke var noen vits i å studere dem her, da de ikke ville fortelle oss noe nytt. Men det er stikk motsatt! Hvis vi ser på dem som en kilde til språkhistorie, kan vi lære mye om utviklingen av samtidens skriftkultur.
«Alkohol buff. Leser. Amatør popkultur banebryter. Avid baconaholic. Sosiale medier lærd. TV-ekspert. Profesjonell student.»