Liberating Healing: Mystic Festival 2022-rapport

Den første dagen av Mystic Festival, den progressive dagen for skandinavisk sangkritikk.

Etter en så intens oppvarmingsdag indikerte mine avgjørelser at den faktiske første dagen av festivalen var relativt «enklest» for meg og med tematikk rundt moderne metalprogresjon. Breaking news brøt ut den dagen at Killing Joke ignorerte fansen som, hvis de har måttet vente så lenge, fortsatt kan vente – bandet har ikke en timeplan, de vil heller spille et annet sted, tilsynelatende er de ment å spille en vanlig billettkonsert i september. Hvis jeg var en fan ville jeg anbefalt å boikotte og behandle bandet symmetrisk.

Kvelertak (parkscenen)

Jeg startet min første dag med norske fylliker fra Kvelertak – da jeg skrev om moderne metalprogresjon i introduksjonen mente jeg tydeligvis ikke det bandet… Selv om, ser på coverene deres, er det estetisk… det ville være vågalt å beskrive albumene til bandet på grensen til rockepsykedelia og progresjon.

Stilmessig er det imidlertid en fargerik (stort sett) norsktalende blanding av usedvanlig full rock’n’roll, black’n’roll, punk metal, poprock. Alt det musikalske skitten har blitt overdrevet og krydret positivt med billig vin og øl.

Tapen på tapeten har Dele (2020), hans siste og første album med den nye sangeren som har hatt denne stillingen siden 2018 – Ivar Nikolaisen. Han er et naturskjønn dyr, i sin dekadente positur er han mer Axl Rose enn Axl noen gang kunne vært… Bare flott – du kan se at til tross for sin unge alder kan han definitivt føle seg som en veteran i denne saken. I finalen viftet han med en stor vimpel, for så å score to ganger scenedykking. Andre gang var det noen (jeg mistenker at det kan ha vært en felle) som tilbød Ivar en pipe fra en sigarettboks. Svindel eller ikke, det var spektakulært for de som var vitne til hendelsen. Fascinerende var også bassist Marvin Nygaard med sinkpenner og basssignert Felix på baksiden.

I full sol, til tross for den spesifikke temperaturen, ga de en fantastisk rock, en veldig livlig, dynamisk ytelse, som er essensen av skitten rock and roll. Et halvt hundre kretset rundt det nevnte fjerde albumet: De startet med åpneren Dele (2020) «Rogaland» – perfekt for en oppstart, et godt inntrykk ble forsterket av den triste hiten «Crack of Doom», valgt sammen med «Bråtebrann» for å promotere albumet. Slurvete tidevann av melankoli blandet med knusende skitten aggresjon. Heldigvis glemte ikke bandet å inkludere det eldre materialet, så albumets tredje, stilmessig tyngre «Braune Brenn» ble foreslått. meir (2013). Skuddene fra 2010-debuten skapte imidlertid mest kaos. Midt i settet, da skravlingen allerede hadde startet, spilte «Blodtørst» og «Ulvetid» etter hverandre. Begge er toppen av norske Black’n’Roll.

Interessant observasjon Et av de beste stedene å se Park Stage-forestillingene var den ganske frie… fra utsiden. Selvfølgelig insisterte folk på å bruke det.

Fremførelsen av Kvelertaks Ochlaptus Det var absolutt en av de mest fargerike og underholdende forestillingene på festivalens første dag.

På slutten av konserten snublet en viss herre, dårlig fotfeste, foten hans ble sittende fast i det skadede torvet… han tok seg knapt av likevel – det så så skummelt ut at jeg fortsatt har det i øynene og håper det ikke gjorde det ende med en alvorlig skade.

Etter opptredenen til nordmennene laget jeg et lite vindu og kom bare tilbake … til slagmarken.

mastodont (hovedscene)

Massive prog metal-fans fra Atlanta er profesjonelle av mye større og tyngre kaliber. Regnes som et av de viktigste metalbandene på begynnelsen av det 21. århundre.

Trommeslager/vokalist Bran Dailor avvæpnet meg med den konvensjonsbrytende kick-tromme-blomstringen (en søt liten boks reflekterer Mastodon-stilen best), sangeren/bassisten Troy Sanders ertet meg med en Killing Joke T-skjorte … han forventet nok også konserten hennes. ..

Mastodon ble blåst bort av dybden av den flytende, dystre, monolitiske lyden, bandets tidlige dager var inspirert av Sludge. I en klasse for seg, psykoaktiv sorg i en moderne progressiv saus. Med et velrettet smell, selvfølgelig, akselererende til et solid gjennomsnittstempo på klimaks.

Mastodon kom ut med et klumpete (for noen til og med over toppen) dobbeltalbum Stille og dyster (2021). Materialet sliter til og med live, men kanskje det er fordi det er ispedd låter fra forskjellige år, og diversifiserer repertoaret. Dette ble tydelig hørt da bandet klemte sporet «Mother Puncher» fra deres 20-årsjubileum mellom «More Than I Could Chew» og «Gobblers of Dregs» på slutten av settet.