Det sies ofte at gravkulturen i Latvia er spesiell, noe som noen ganger er vanskelig å forstå for ikke-bokstaver. Latviske pleier å besøke kirkegårder nesten like flittig som hagen deres, de blir ofte besøkt og latviske kirkegårder ser ut som rare parker. Er en begravelse og levende lys kveld uvanlig i verden? Med grav- og gravtradisjonens historie i Norge avslutter vi historien om gravtradisjonene i Vietnam som vi begynte i forrige utgave.
Startet med en annonse
Mariss Stankevičs, kirkegårdssjef, kosmetolog og begravelsessjef med 10 års erfaring i landet, forteller om kulturen på den norske kirkegården. Mariss kom til Norge høsten 2010 etter et år i England. Han fikk et jobbtilbud han ikke ville gi opp: å bruke motorsag for å rense veikantene for trær som sto farlig nær veien. Dessverre, en måned senere, ble den nye jobben hans slutt på grunn av uenighet mellom sjefene, og vinteren etter gikk han i «overlevelsesmodus» mens han studerte norsk på egenhånd. Den nye våren kom igjen med et interessant forslag fra norske venner: De viste en avis der den lokale kirken inviterte unge under 25 år til å søke sommerjobb for klipping av kirkegården. (I Norge er alle kirkegårder og begravelser i Kirkens regi). Han forsøkte å protestere mot at den eneste forbindelsen til tjueårene var at det var nesten 20 år siden … Men nordmennene svarte rett og slett: «Vel da? Skriv en CV, gå på kontoret og snakk!»
Ikke redd for bein?
Mariss sier: «Kanske sagt enn gjort. Jeg skrev, dro, snakket … og la igjen e-posten min for kommunikasjon. Alt ville være bra, men å sende e-post til kirken mars666 @ ….. en virket gal (men jeg hadde det den gang, og det var bare kirken som ikke ville gjøre noe annet.) Men jeg var nok den eneste som fulgte med, for denne e-posten fungerte lenge før den ble erstattet av en mer jordnær en måned til få jobb Oppgave: Bruke traktorer/ryttere og trimmere til å klippe gresset på kirkegårder og andre kirkeområder (kirkegårder i Norge er stort sett som store plener) Samtidig ble jeg en voksen mann (fordi alle de andre sommerarbeiderne var faktisk bare studenter og videregående studenter) tilbød jobb som begravelseshjelper (spurte på forhånd om jeg ikke ville være redd for bein i graven osv.) Jeg mener at vi skal være redde for de levende og ikke de døde, så jeg har d tok gjerne imot dette tilbudet.
Hender fra rett sted
I den første arbeidsmåneden beviste Mariss at hendene hans vokser fra rett sted og evaluerte det, neste tilbud fulgte – ressursene tillot ham ikke å ta en fulltidsjobb, så i fremtiden jobbe en dag i uken . Hvis det ikke er begravelser i en gitt uke, så valgfritt, hvis det er begravelser, så på disse dagene. Slik fortsatte det i over to år, helt til daværende sjef (også sjefen) en vakker dag drev en avis med annonse. Det sier nabosamfunnet [administratīvā teritorija Norvēģijā] søker fast vaktmester. Det er forskjellen på latviere og nordmenn: «Jeg kan ikke forestille meg en latvier som bevisst prøver å tilby sin gode og pålitelige partner en annen jobb, vel vitende om at han da står uten assistent,» innrømmer Mariss. Som en erfaren person som ellers oppfyller kravene, fikk Mariss jobben navngitt i annonsen og har jobbet som kaper- og gravsjef i åtte år, så etter norsk mening en gjennom respektabel person.
Ordinær arbeidsdagskirkegård
«Sammenlignet med den forrige jobben startet alt i den nye. Åpningstider mandag til fredag fra åtte til seksten. I Norge er de klassiske gravferdsdagene tirsdag, torsdag og fredag. Onsdag – i eksepsjonelle situasjoner. Begravelser finner aldri sted på helligdager. Jeg innrømmer at dette skyldes at kirken historisk sett var engasjert i andre aktiviteter på den tiden, for gravferdssaker er som sagt kirkens ansvar. På den nye jobben er også ansvaret mye større: Jeg forvalter åtte kirkegårder.
På vanlige arbeidsdager er kontroll av «gjenstander» en del av det, og starter med å flytte søppelsekker inn i separate søppelcontainere, hvor kompost og andre gjenstander sorteres separat. Tilstanden til de offentlige sanitæranleggene skal overvåkes, det skal utføres diverse mindre reparasjoner og det skal sikres at det ikke mangler noe på offentlig tilgjengelig gravrenseredskap (spder, vannkanne, saks etc.). Rutine inkluderer også frisør av trær og busker, plenklipping, snørydding om vinteren og andre daglige gjøremål. Ødelagte eller til og med kollapsede gravsteiner må regelmessig skiftes ut dersom en slik tjeneste er bestilt av kirkegårdseieren. En interessant forskjell i Norge er «abonnementet» på kirkegården – du må betale en årlig avgift, den brukes ikke til evig tid. Dersom ingen av de pårørende etter en periode kan gjenopptas, vil betale for det og redde kirkegården, vil gravsteinen bli fjernet og stedet ryddet igjen. Men det er fortsatt relativt sjeldent fordi familietradisjoner og arv er sterke.
Begravelse i Norge
«En del av jobben min er å forberede og ordne alt før begravelsen. I motsetning til i Latvia, gjør en eller to personer det her (det er ingen begravelsesbyråer, det er ingen spesielle bærere, gravemaskiner). Graving av en grav, eller «hus» som jeg kaller det, gjøres med en liten traktorgraver, ikke en spade. Både fordi bakken er tung, leire og steinete, og fordi tid er penger og lønn for timer. Avhengig av undergrunnen kan du «bygge en leilighet» i mellom 45 minutter og flere timer og observere landets underverker.
Transporten foregår klassisk fra sørgesalen i en kirke eller et sykehjem, hvor alle sitter godt i varmen, holder taler, synger åndelige sanger etc. og ikke ofte klemmer seg inn i et trangt, kaldt kapell som i Latvia. Det finnes ikke slike kapeller i Norge. Kirkegården til huset kalles klokkehuset. Det er gravklokke i tårnet, men det er kontor, lager og fasiliteter i huset.
Når kirkeseremonien er over (den varer vanligvis en time) går alle til kirkegården for å «sette en stopper for». Hva dette betyr, vil mange se i amerikanske filmer: Det er bare en veldig kort avskjedsseremoni på kirkegården som faktisk varer under 10 minutter. Den inneholder pastorens avskjedsord, den siste sangen vi delte, og så er det slutt. Så langt som til kirkegården blir kisten med avdøde skjøvet inn i en spesiell safe av de pårørende selv, ikke av en spesialbetalt brigade. På slutten av seremonien forblir «leiligheten» åpen og fylles først når de siste deltakerne har forlatt kirkegården. I stedet ville spørsmålet være: «Men hvordan slipper du kista når alt går så fort?» Dette gjøres med en spesiell inngangsheis. Alt er veldig enkelt, uten forskjellige utseende, som en naturlig og uunngåelig prosess, sier Mariss.
Forskjeller i gravtradisjoner
«Hvis vi snakker om noe annet, er det ingen slik begravelse her. I hvert fall ikke i et slikt latvisk kveldsformat med levende lys. I Norge arrangeres «Lyskvelden» hele året. De fleste gravsteiner bestilles med innebygd lysestake. Hvis ikke, sett lysene i en egen lysestake eller på samme måte. Stearinlys (klassiske eller elektriske) lyser perfekt opp graven hele høsten, vinteren og også våren. Jeg vil nevne et ganske morsomt fenomen – enkle billige gravlys (de i plastbeholdere og med fett) er gode godbiter for kråker og jays. Fugler kan åpne de enkleste lysestaker, trekke ut lys og til og med slukke dem ved å rulle dem på gulvet. For å komme raskere og enklere til godbiten, kastes ofte lys fra bakken og ned i asfalten for å smuldre og søle. Det er ikke for ingenting at kråker anses å være veldig flinke fugler.
Kirkegårder er små, deres størrelse er strengt regulert i bredde og lengde. Det er ingen felles «tildelingskultur» for latviere. Kirkegården er horisontalt og vertikalt som et sjakkbrett. Når du skal grave, du vet nøyaktig hvor og hva som er under (hvis du allerede graver over). Når krisesenteret har lagt seg en stund etter begravelsen, skal det jevnes med jorden og plenen settes i stand. For pårørende som kirkegård er ikke hele området langs kisten igjen, kun plass til gravsteinen og den 60 centimeter store hulen foran. Og alt. For å være ærlig er det mer enn nok å plante en blomst, sette blomster i en vase og ha et sted for et stearinlys. Latviske som har sett det i Norge innrømmer at det faktisk er veldig bra og praktisk fordi du ikke trenger å bruke mye tid på å luke, grave, rake og annen latvisk graving.
Jeg liker norske kirkegårder fordi de ikke er dystre og deprimerende. Det er mer en steinhage, et minnested for sine kjære, og det er ingen vanlig dyster aura.
«Gravsteiner»
«Det ville være mye å fortelle … En ganske lys episode var for noen år siden i begynnelsen av januar, da jeg måtte flytte til en annen kirkegård kvelden før for å forberede en» leilighet «for neste dags begravelse. Koble fantasien sammen. Så, kan vi forestille oss en scene en kald vinterkveld rundt klokken åtte når alt er lyst med fullmåne mens du graver, som står som en gigantisk osterull rett over hodet ditt … Skremmende? Nei, ganske romantisk.
Det var ett tilfelle der kontoret blandet sammen ordren for torsdags- og fredagsbegravelsen og graven ble gravd først for fredag. Kirkegårdsseremonien kommer, og det er tydelig at det er gjort en feil … I Norges kjølige ro, uten rop og leting etter den skyldige, dro alle til rett sted hvor avskjedsseremonien ble holdt, men graven ble gravd opp og begravet den avdøde etter at alle hadde gått. Som de sier – hva skal du bekymre deg for? Feil skjer med alle, men smarte mennesker løser dem rolig og stressfritt, «minner Mariss.
Så vi ser at kulturen på de norske og latviske kirkegårdene har mange likheter og forskjeller. Hvilke tradisjoner er bedre? La alle lukke det for seg selv, selv om Mariss vil si at det ikke er noen god eller dårlig tradisjon. Alt er som det gikk og i forhold til hver enkelt, noe som virker mer akseptabelt og hyggelig.
Begravelse … kirkegård … Sannsynligvis for de fleste som hører disse ordene, er de første assosiasjonene ikke lyse og positive. Mariss inviterer deg til å se det fra en annen, litt lysere side. For i hovedsak er det en helt naturlig prosess, akkurat som november om høsten, som forårsaker depresjon hos en, men en annen liker, for eksempel i Sigulda, å meditere på å lese sider og tenke på det evige …
«Hardcore gamer. Vennlig reise-ninja. Livslang oppdagelsesreisende. Stolt leser. Matinteressert. TV-banebryter.»