Skjebnesvangert bekjentskap
Rimante, som er fra Ukmergė, besøkte Norge først i en alder av sytten under en kort sommertur. Hun elsket dette landet allerede da og visste i sitt hjerte at hun ville komme tilbake hit igjen. Det var det som skjedde – noen år senere, i en alder av 20 år, vendte Hegland tilbake til drømmende Norge på jakt etter eventyr.
«Jeg har reist til fantastiske steder i Norge og jobbet i ulike ungdomsjobber. Jeg hadde hørt om det unike Svalbard, så jeg bestemte meg for å besøke. Det stemmer, den gang trodde jeg virkelig ikke at jeg skulle bli her i mer enn et tiår, sier Rimante.
På kort sikt, som hun trodde den gang, møtte intervjuobjektet sin fremtidige ektemann Yngve på det nordligste punktet i Europa. Selv om han ikke er fra Svalbard, er han fra Midt-Norge. Dette bekjentskapet ble skjebnesvangert – Rimante ble på Svalbard i fjorten år.
Hennes tre barn tilbrakte sin tidlige barndom på skjærgården – 11 år gamle Magnus, 7 år gamle Edward og 2 år gamle Hedda. Riktignok flyttet familien i fjor høst til fastlands-Norge og forlot permafrostøya. Ifølge R. Hegland savnet hun den virkelige sommeren, det manglet sol.
På grunn av trusselen om hvitbjørn, forlater vi ikke byen ubevæpnet. Dette er nødvendig av sikkerhetsmessige årsaker.
Ifølge samtalepartneren bor det en håndfull mennesker her på Svalbard, men de er et unntak. For mange blir denne øygruppen bare et midlertidig stoppested, da de fleste ønsker å komme tilbake til sin vanlige hverdag etter en stund. Til tross for den fantastiske skjønnheten til skjærgården, hadde selv Rimante det vanskelig å tilpasse seg livet her.
«Vi la merke til det den gangen. Det kan virke rart, men de mørke polarnettene plaget meg ikke. Men i den varme årstiden likte ikke 24-timerssolen mye. Selv kjølige somre lengtet etter en normal verden. Og hvor er den konstante avgang av venner – siden dette stedet bare er et raskt stoppested for mange, er befolkningsendringen i øygruppen enorm, sier hun.
Offisielt starter polarnatten på Svalbard 26. oktober. til 16. februar. Solen stiger imidlertid ikke over horisonten lenger – 155 dager. Ifølge Rimante nyter imidlertid de fleste lokalbefolkningen en polarnatt. I følge samtalepartneren lades energi og ro opp i denne perioden. Det var vanskeligst for de fra varme land som sårt trengte solen.
«Noen lokale har reist til Asia noen uker om vinteren. Jeg har imidlertid ikke hørt mye oppmerksomhet rundt inntak av vitamin D i fiskeolje. Bare én klaget over søvnighet. Som jeg nevnte, var de hvite nettene langt mer frustrerende. Derimot var det artig at kvelden ikke kom før arbeidet var gjort. Har du lyst til å gå til fjells eller på båttur? Du kan gjøre det med selvtillit fordi du ikke blir fanget i nattens skumring, smiler hun.
Fauna: «Vi var veldig heldige som kunne vise avkom i naturen, sjeldne dyr som lever i naturen,» sa Hegland. Hval og havhvalross, fjellrev og rein går uforstyrret rundt på Svalbard. / R. Hegland personarkivfoto.
Utenfor vinduet – ville dyr
Rimantes familie bodde i Longyearbyen sentralt på Spitsbergen i mange år. Noen ganger blir det latterlig kalt Svalbards hovedstad. Ifølge samtalepartneren er det en internasjonal by bebodd av representanter for forskjellige nasjoner.
Interessant nok ligger Longyearbyen utenfor polarsirkelen og regnes som en av de nordligste bosetningene. Hegland kaller dette permafrostlandet det perfekte stedet å oppdra små barn. Hun er derfor veldig glad for at hennes tre avkom fikk muligheten til å vokse opp på Svalbard.
«Livet i skjærgården fascinerer med korte avstander og dyrelivet rett utenfor vinduet. Dessuten er lokalsamfunnet her ekstremt varmt og imøtekommende. Vi, de lokale mødrene, så ut til å oppdra og oppdra byens barn sammen. Den rådende trygghetsfølelsen på Svalbard var til tider skremmende. Min mann og jeg spøkte – hvordan skal barna våre overleve i en normal verden? Hun smiler. – Vi var veldig heldige som kunne vise avkom i naturen, sjeldne dyr som lever i naturen. Hval og havhvalross, fjellrev og rein går uforstyrret rundt på Svalbard. En hvitbjørn eller en gag-koloni finner du også her. Det er kaldt på Svalbard, men kler man seg skikkelig blir det litt av et problem. Riktignok var kulden vanskeligere å tilpasse seg og barna så ikke ut til å bry seg om været.»
Kommunikasjon – komplisert
Rimante sier at det for tiden bor rundt 2500 mennesker på skjærgården. Størstedelen av Svalbard-samfunnet er skandinavisk, men det bor folk fra mer enn 40 land rundt om i verden her.
«Vi la merke til det den gangen. For de som ikke går glipp av byens kjas og mas, er en hytte uten vann fra springen og en helg uten internett den beste måten å tilbringe tid på. Samtalepartneren avslører også de som tilbringer kvelder og helger i kennelen. – Svalbard er et universitet hvor folk fra hele verden studerer. Noen kommer bare for et semester, andre flyr for noen år.»
60 prosent av Spitsbergen er dekket av isbreer og snøfonner. Den nordatlantiske strømmen modererer imidlertid det arktiske klimaet slik at vannet rundt ikke fryser og kan navigeres nesten hele året. Forbindelsen mellom Spitsbergen og det norske fastlandet er derimot fortsatt noe komplisert. Derfor har livet i Rimante-skjærgården lært mye om planlegging.
«Hvis du trenger en kjole til juleselskap, må du bestille den på forhånd. Det finnes selvfølgelig også klær på selve Svalbard, men utvalget her er mer beskjedent. Det er ingen møbelbutikk i det hele tatt på skjærgården, så vi kjøpte møbler her av de som allerede skal forlate Svalbard, sier Rimante.
Da Litauen slo seg ned på øygruppen for 14 år siden, fløy kun ett flyselskap hit. I tillegg ble det ikke gjennomført flyvninger hver dag. Svalbard har i dag to daglige flyvninger og nattflyvninger om sommeren.
«Så forbindelsen til øygruppen er mye bedre enn før», forsikrer litaueren. – På Svalbard føler du deg faktisk sjelden isolert fra verden rundt deg, for her har du nesten alt du trenger for et behagelig og morsomt liv. Det er kinoer, svømmebassenger, konserter og arrangementer.»
Landskap: På Svalbard stiger ikkje sola over horisonten på 155 dagar og polarnatta varer kvart månad. Men du kan se fantastiske nordlys her. / R. Hegland personarkivfoto.
merkelighet på det nordligste punktet
Svalbard er ifølge R. Hegland ikke bare interessant fordi det er et land med permafrost. Andre steder i skjærgården gjelder rare regler og lover. Huskatter kan for eksempel ikke oppdras her. Det fryktes at de vil skade dyrelivet, spesielt den lokale sjeldne fuglebestanden.
Det er ikke trygt å føde på Svalbard og det er ulovlig å bli gravlagt. Det er ingen fødeinstitusjoner på skjærgården. Staten kjøper altså billett for gravide til fastlands-Norge tre uker før forventet leveringsdato.
Kun én urne som inneholder menneskelig aske kan graves ned på Svalbard, men det kreves også spesiell tillatelse for dette. Fordi øygruppen er dominert av permafrost, forfaller ikke menneskelige levninger, noe som kan forårsake en rekke problemer. Så de døde blir gravlagt på det norske fastlandet.
«Spitsbergen er en skikkelig galning, det er et unikt sted. For eksempel lar trusselen fra hvitbjørn oss være ubevæpnede utenfor byen. Dette er nødvendig av sikkerhetsmessige årsaker. Det er ingen veier mellom byene her. I skjærgården finner du ikke et eneste tre, ikke engang en busk. Svalbard er en arktisk ørken, og de fleste forventer mye snø, så de blir overrasket, ler samtalepartneren.
Nye eventyr venter
Etter fjorten års opphold i permafrostens rike, flyttet Rimantes familie til fastlands-Norge, til byen Inderry i Trondheim. Nå gleder Hegland seg til sommeren, som Svalbard bare ikke har. I juli stiger ikke temperaturen i Longyearbyen med mer enn +9 °C.
«Det er på tide å lære å leve i denne store og fartsfylte verdenen og å dyrke hagen vi har drømt om i så mange år», sier Rimante. – Det var rart og vondt å forlate stedet vi har kalt hjem så lenge. Det føles fortsatt som om jeg skal fly til Svalbard og det gjør litt vondt at jeg ikke kan fly noe sted. Venner tilbyr selvfølgelig en sofa når de besøker skjærgården, men så er jeg bare en gjest her, sier Rimante fra Svalbard, som har vært hjemmet i mer enn et tiår.
R. Hegland, som har bodd halve livet i Norge, sier han ikke fornekter Litauen. Men tidlig imponerte de nordmennene med sin levemåte og sin karakter.
«Da jeg kom til Norge, var jeg her veldig raskt. Jeg elsker fjellene, vennligheten til menneskene og livsstilen i sakte tempo. Da jeg forlot Litauen i 20-årene, visste jeg ikke hvor skjebnen ville ta meg; den gang fascinerte og forførte hele verden meg. Livet er fullt av overraskelser, så ingen vet hva som er i vente for familien vår, sier den utfordrende kvinnen.
«Internettjunkie. Sertifisert problemløser. Uunnskyldende nettnerd. Total kaffespesialist. Faller mye ned. Lidenskapelig twitterekspert. Generell baconelsker.»