Politisk ukorrekt?
Vidmantas Eidukaitis, en tegneserieskaper fra Palanga som har tegnet tegneserier i nesten fire tiår, begynte sin karriere i sovjettiden.
Han argumenterer for at disse tidene er forskjellige fra dem ved at sensur ikke er underlagt sensur. For den eneste gangen i perioden med selvstendig Litauen kom imidlertid ikke en av tegneseriene hans, som viser et barn i litauisk tricolor på en T-skjorte bak stolpene til den norske barnerettighetsforkjemperen Barnevernet, inn i utstillingen pga. det viste seg å være «politisk ukorrekte» flagg .
På den tiden brøt det ut en skandale over bortføringen av barn fra Barnevernet i Litauen av flere litauiske familier.
Kan du kalle det sensur? Forfatteren av tegneserien tilbakeholder denne avgjørelsen fra utstillingsarrangørene selv.
Utstilling: Lekne, glade og lett søte karikaturer vises i Palanga folkebibliotek frem til 30. november. (Foto av Vidmantas Eidukaitis)
Stilt overfor et jernteppe
Det som er i dag kan imidlertid på ingen måte sammenlignes med sovjettiden, da selv uskyldige tegninger ble nøye vurdert av datidens sensorer fra den såkalte Glavlit.
«Da vi sendte inn 4-5 verk til det humoristiske magasinet Šluota, forsvant noen av disse tegneseriene. Ingen har noen gang forklart hvorfor de var savnet.
Tegneren husket hvordan verkene hans, som ble sendt til utstillingen i Jugoslavia på den tiden, merket «Det er forbudt å sende kulturgoder til utlandet uten tillatelse fra kulturministeren i USSR».
«Da var det en slik retningslinje, og jeg savnet den ikke. Jeg sendte verk i stort format, kanskje det var derfor den kom tilbake.» Jeg har ikke hørt det samme fra kollegene mine, «sa V. Eidukaitis.
Holdning: V. Eidukaitis uttalte at han prøver å tegne tegneserier som ikke trenger tekst for å være universell, de vil bli forstått ikke bare av en litauer, men også av en utlending. (Foto fra Vidmantas Eidukaitis sitt personlige arkiv)
Falt i KGB-arkivene
Sovjetiske sensurer så på satirikere og karikaturtegnere, kanskje mer enn andre skapere, så de måtte bruke språket til Aesop i arbeidet sitt.
Hvem ble mest opprørt over tegneseriene? Vel, Landsberg, ikke ham selv, men fansen hans.
«Noen ideer måtte på en eller annen måte maskeres i tegneseriene. Det var slik at sensorene ikke forsto implikasjonen, «
Tabubelagte ledere i sovjettiden var tabu, det var ikke mulig å tegne dem, bare i Mikhail Gorbatsjovs tid, med begynnelsen av «perestroika», dukket noen friheter opp i politiske karikaturer.
«Men tidligere har det vært mange tilfeller da kolleger tegnet en tegneserie av Leonid Brezhnev eller en karikatur av en annen skuespiller fra perioden, tjenestene deres ble ikke savnet av dem.» Tross alt, under sovjettiden var sjangeren med vennlige tegneserier offisielt eksisterte, men noen har likevel bestemt at det ikke er hensiktsmessig å publisere slike ting», sa V. Eidukaitis.
Demokrati: J. Varnas, en kjent mester i politiske karikaturer, sier at karikaturer ikke lenger publiseres i pressen i disse dager, kanskje bare fordi de virker uinteressante for redaktørene, men absolutt ikke på grunn av sensuren. (Foto av S. Žiūros / BNS Photo)
Han ble utsendt av en annen kjent tegneserieskaper Jonas Varnas – nå er situasjonen annerledes og på ingen måte sammenlignbar med sovjettiden da visningen av verkene til tegneserieskapere i utstillinger var avhengig av Glavlits anmeldere.
«Glavlitas leste nøye det som ble skrevet etter karikaturen, slik at alle som snudde seg mot den sovjetiske regjeringen ikke skulle glippe. Sensurene fant det støtende å latterliggjøre sovjetiske karakterer, og at karikaturen ikke var på utstillingen,» husket Varna.
Ikke alle likte tegneseriene
J. Varnas, en av de mest kjente mesterne innen politisk karikatur, forklarer at karikaturer ikke lenger publiseres i pressen i disse dager, kanskje bare fordi redaksjonene finner dem uinteressante, men absolutt ikke på grunn av sensuren.
«Nå, ikke i sovjettiden, da politiske karikaturer bare var tillatt av kapitalister, kunne vi bare gjøre narr av amerikanere. Nå tegner vi politiske karikaturer veldig fritt, verken politisk eller noe annet.»Personlig går jeg ikke på akkord på noen politisk side, jeg velger det jeg kan tenke meg. Som et resultat ble jeg i begynnelsen av vekkelsen angrepet da jeg blasfemet Vytautas Landsbergis.
Frihet: Svært modige karikaturer ble publisert i mellomkrigstidens litauiske satiriske presse. (Tegneserie fra magasinet «New Spaktyva» (nr. 3 fra 1939))
Skaperen hevdet å ha mistet mange venner til politiske tegneserier fordi de ikke klarte å forstå hvordan de skulle håne deres glorifiserte retningslinjer.
«Det er så standhaftige tilhengere av enhver politisk trend. De reagerte smertefullt og var sinte over hvordan jeg kan berøre deres forståelse, urørlige. Det har jeg ikke. Jeg må henge alle som fortjener det fordi det ikke er sensur.» «Det var veldig uvanlig på den tiden at våre politikere ble offentlig kritisert, men latterliggjøringen var moderat, fornærmende. Noen følte seg hellige, og det var helt til 1992,» sa han.
Reklame er reklame
Da var det som om alt hadde forandret seg. Politikere var vant til bildet deres i tegneserier og ønsket til og med å tegne dem fordi de innså at dårlig reklame også er reklame.
«Da er det synlig. Og det er nyttig for en politiker, uansett hvordan det presenteres i en lite positiv sammenheng. Det var viktig for politikere å være offentlige, de var glade for det. Den tidligere talsmannen for Seimas Česlovas Juršėnas satte pris på «Tegneserier best. Vel, V. Landsbergis, ikke seg selv, men fansen hans. Algirdas Brazauskas, for eksempel, ble heller ikke fornærmet av tegneseriene, han var tolerant i denne forbindelse fordi vi malte ham mye, han var både presidenten og statsministeren», sa J. Varnas.
Ler: Forfatteren og essayisten, doktor i vitenskap Jonas Grinius, ble plutselig karakteren til en morsom tegneserie etter å ha kollidert med kunsteksperter for et maleri. (Foto fra Universal Lithuanian Encyclopedia)
Mannen er nok en gang fornøyd med at tegneseriene ikke lenger er sensurert og at motivene fraktes med vogn, men problemet er at det ikke lenger finnes et magasin der tegneserieskaperne pleide å stå i.
«Kostmagasinet er midlertidig dødt, selv om vi kunne tillate det. Vår venn Jonas Lenkutis har arvet rettighetene til å overlevere kosten, sa Varna.
Vil du starte et museum?
Selv om det legendariske magasinet ikke eksisterer lenger, publiserer J.Lenkutis «Broom»-kalenderen hvert år og har ideen om å grunnlegge et tegneseriemuseum i Vilnius hvor han gjerne vil stille ut verkene til tegneserieskapere i arkivene.
«Det finnes slike tegneseriemuseer i verden. Jeg pleide å gå til tegneseriemuseet i Gabrovo, Bulgaria, og i sovjettiden trivdes dette museet med det, og tidligere har de organisert store utstillinger der,» sa J. Varnas .
Kunstneren, som feirer 60-årsjubileum i sommer, har samlet tusenvis av karikaturer og overført alle til litteratur- og kunstarkivet. Bare tegneseriene publisert i pressen holdes hjemme, men de burde i det minste være nok for det nystiftede tegneseriemuseet.
Sjangeren er ennå ikke utgitt
Så lenge det ikke er noe museum, har tegneserieskaperne kun årlige utstillinger for å vise arbeidet sitt.
En av dem kan sees i Palanga offentlige bibliotek frem til 30. november.
I utstillingen om emnet mennesker presenterer 33 forfattere 81 verk med satirisk grafikk. Den kombinerer en sunn, morsom sjanger med satirisk grafikk som krever mye arbeid og oppfinnsomhet, og situasjonene som skildres gjenspeiler hverdagen vår, vanene og lengslene våre.
Hovedpersonen – en mann – er skildret i forskjellige aspekter: tegneserieaktig, munter, noen ganger til og med tåpelig morsom og fanger de aktuelle problemene i Litauen og verden.
«Mennesket er et vidt tema, i alle situasjoner dominerer ett menneske – i det positive som i det negative, alt. «Kurator V. Eidukaitis.
Hver forfatters tegning er unik, så hver enkelt formidler subtilt emnet. Mann – forbruker, skaper, ødelegger, ødelegger.
«Vil tegneseriesjangeren forsvinne? Vi snakker ofte med kollegene våre om dette temaet fordi vi har følelsen av at det er mangel på unge mennesker til å fullføre rekkene våre. Det er synd at det ikke lenger finnes humoristiske blader, «Serien» og «Nature» og «Litteratur og kunst» ble trykket.
«Hardcore gamer. Vennlig reise-ninja. Livslang oppdagelsesreisende. Stolt leser. Matinteressert. TV-banebryter.»