Å beskrive leiemorderne som angrep Legia-treneren som hooligans og banditter er selvsagt berettiget, men å utelate ordet «følgere» er en praksis som motsier virkeligheten. Jeg har en mistanke – på grensen til sikkerhet – at de samme menneskene kommer inn på stadion og overvåker den fantastiske atmosfæren som Legia-fans blir hyllet for av fotballspillere og media. Det er hun og kollegene som styrer sjelene på tribunen. Hvis de ikke liker noe i klubben, varsler de boikott og enten kommer ikke fansen til stadion eller så er det ingen doping. De vet hvordan de skal holde et øye med det og i klubben vet de det godt også og vet hvordan de skal telle penger. Er det en tilfeldighet at Legias kunngjøring om kveldsarrangementene ikke kom ut før like før klokken 15 neste dag? Sterke sinn har lenge fundert på hvordan forbrytelser ikke kan kalles forbrytelser.
Denne historien dukker opp i polske klubber fra tid til annen. Klubbleiere, spillere og trenere endrer seg, men fansen som disiplinerer spillerne forblir. En slik integrert del av Ekstraklasa-landskapet. Slik var det på 1990-tallet og slik er det fortsatt på det 21. århundre.
«Piknik» er invitert og kan bli fornærmet igjen og igjen
Forsøk på å tiltrekke et annet publikum til tribunen var dømt til å mislykkes. Og det beste beviset på dette var det foraktelige begrepet «piknik», som fans som lette etter underholdning på stadion var veldig raske til å bruke for å svelge fotballmiljøet. Ordet har fenget, og jeg mistenker at mange av dem som bruker det ikke skjønner hvor mye forakt det inneholder. Samtidig blir «piknik» invitert på stadioner og gjentatte ganger fornærmet. Når de kommer er det klager på at de ikke gjør atmosfæren. Så kommer gjengen med initiativet inn og begynner å heie. Spillerne er fornøyde, myndighetene, klubbene er fornøyde, media er glade. «Piknik» blir også radikalisert og de kommer ikke lenger til kampen, men for å føle «tyngden på ryggen» når hele stadion roper: shit! Og initiativgruppen er ikke dumme mennesker. Hun skjønner raskt hvor mye hun betyr for klubben. Uten dem er det ingen doping, ingen valgdeltakelse. Og hvis du ikke liker noe…
Flere sportsnyheter på hjemmesiden Gazeta.pl
Men hele situasjonen med fansen er ikke et virus som har infisert polsk fotball. Det er som en hoste som er et symptom på en luftveissykdom. Og det virkelige problemet med polsk fotball er periferien. Vi er på kanten av det store europeiske imperiet, de såkalte store ligaene og store klubbene. Ingenting permanent kan bygges her, for før eller siden vil det kollapse under press fra strukturelle krefter.
)
Antallet forretningsmenn som har brukket tennene i Premier League er enormt
Å lese kommentarer om hvor sint Dariusz Mioduski er i Legia gir meg déjà vu. I arkivene kunne man tross alt finne tekster om Janusz Romanowski, Andrzej Grajewski, Antoni Ptak, Andrzej Zarajczyk eller Mariusz Walter, endre navnet eller navnet på klubben, redigere litt og publisere det på nytt. Tross alt har alle disse herrene oppnådd suksess med klubbene sine, bare for å bli fortalt at de ikke kan fotball, de overlater laget til noen smartere og de går til helvete selv. Det neste trinnet i fortellingen er selvfølgelig det faktum at alle la aske.
Jeg har bare husket de mest kjente navnene, og likevel fortsetter listen. Antallet forretningsmenn som brakk tennene og sløste bort millioner i den polske Premier League er enormt. Og på toppen er Bogusław Cupiał, som tapte 219 millioner PLN på Vistula Kraków i 18 år – som Forbes skrev i 2016. Listen over «tapere» er så omfattende at den ikke kan kalles en tilfeldighet. Hver gang jeg hører at noen har «investert» i en polsk klubb, lurer jeg på om de vet hva de gir seg til? Det har ingenting med en investering å gjøre. På det meste dreier det seg om utgifter til representasjonsfondet, som – som man ser med Mioduski – ender sidelengs uansett.
I modelltilnærmingen ser profesjonell sport ut som om klubben ansetter spillere og trenere, «produserer» spill og igjen tjener penger fra fans som kommer til stadion for å se produktet eller kjøpe abonnement for å se konkurransen på TV.
Hvor får du pengene for det?
I fotball er ting imidlertid litt annerledes, siden pengene som klubbene mottar avhenger ikke bare av fansen, men også av deres plass i det globale stoffet. Du spiller i Champions League, du tjener mye penger som klubb. Og hvis du bare spiller i ligaen din, blir du dritt. Og det er det første strukturelle problemet polske klubber står overfor – de er nederst i verdenshierarkiet og de må jobbe seg inn i eliten hvert år.
)
Oppskriften er enkel. Du må bygge et sterkt lag. Og her kommer det andre strukturelle problemet. For et godt lag kan enten trenes eller kjøpes. La oss ta sistnevnte tilfelle først. Hvor får du pengene for det? Laget er bra for ligaen, det er for svakt til å kjempe om trofeer. Laget er for dyrt til at ligaen kan konkurrere om cupene. Men eieren tar risiko, legger penger på det. Går etappen bra i kvalifiseringsrundene, gjenstår det med gjeld som Himilsbach på engelsk. Jo flere mislykkede forsøk, jo mer gjeld. Til syvende og sist ligger vetoretten enten hos eierens kone eller hos bankene – som i tilfellet med Cupiał og Wisła Kraków.
Det er et annet strukturelt problem med lagbygging gjennom trening av unge spillere. Jo bedre treneren trener spillerne, jo større er risikoen for at laget faller fra hverandre. Fordi enhver polsk fotballspiller drømmer om å spille for grense ±. Du er ikke den eneste som drømmer. Dine foreldre, partnere og spesielt agenter drømmer. Til slutt er det et «tilbud du ikke kan avslå.» Og en spiller er misfornøyd over natten hvis klubben ikke slipper ham. Klubben har ikke noe annet valg enn å gi seg, selv om det bryter med trenerkonseptet. Og i media er det en feiring, hvilken suksess ønsker polske fotballspillere i utlandet.
«Czesiu, hva i helvete gjorde du, kan du i det hele tatt jobben din?»
Og et annet strukturelt problem er kvalifiseringen til europacupene. Polske klubber spiller de viktigste kampene i de såkalte forberedelsene til sesongen. I teorien burde de ikke være i god form på dette tidspunktet. Så eieren tar treneren og sier til ham: «Czesiu (navn valgt tilfeldig), ta meg – forbered laget på cupene». Og Czesiu forbereder laget. Det er opprykk, men jo lenger sesongen varer, jo dårligere presterer laget. Det kunne ikke vært annerledes da formtoppen skulle nås tidlig i sesongen. Så tar klubbeieren igjen treneren og sier: «Czesia, hva i helvete har du holdt på med, kan du i det hele tatt jobben din?» Og treneren jobber ikke lenger. Og så kommer en ny Czesiu, konseptet endres, spillerne endres. Det er et mønster. Igjen, jeg mener ikke bestemte personer.
Selvfølgelig er det land som er bedre i stand til å takle disse strukturelle problemene. For eksempel kan tsjekkerne, hvis beste klubber har råd til å forberede seg til cupkvalifiseringen fordi ligaen er mindre balansert enn Polen og til og med spiller en halv fløyte, vinne. Men ingen land i «periferien» av europeisk fotball har klart å skape noe varig.
For eksempel husker fansen FC Basel veldig godt. Den sveitsiske klubben ble sett på som et godt eksempel på hvordan man kan bygge et sterkt lag i periferien av fotball. Premier League-presidenter stirret på denne klubben. De gikk for å se og inviterte henne. I dag er FC Basel på nippet til å være ute av økonomiske årsaker. Den tidligere administrerende direktøren i Roland Heri ble ikke kastet ut av klubben uten medvirkning fra fansen, som etterlot ham utenfor døren med et avkuttet grisehode, med en klar indikasjon på at grisen er seg selv. Hans etterfølger Dani Büchi burde «feie opp klubben med en jernkost», som dagsavisen «Blick» skriver livlig. Og alt dette til tross for de ubestridte suksessene i cupen de siste årene. Sveitserne ble også beseiret av strukturelle styrker.
Før det var Rosenborg. Også et fint eksempel. Fulltids Champions League-deltaker. Med pengene fra disse konkurransene bygde den norske klubben et stadion, et treningssenter og et akademi for unge fotballspillere. Svært smarte investeringer ga ikke suksess i fremtiden. Knapt noen husker Rosenborg i dag. Han har ikke spilt i Champions League siden 2007.
Derfor skriver jeg at fotball ikke er for polakker. Ikke i betydningen en sportsdisiplin, selvfølgelig, men i betydningen en sportsbedrift. Drømmer om at du kan bygge noe permanent og supralokalt her er dagdrømmer. Og Mioduski vil nok ikke klare å ta det heller og gå. Noen andre vil komme og de mest hardhendte fansen vil føle at de har vunnet igjen fordi de er det mest varige bildet av polsk fotball.
«Uhelbredelig matforkjemper. Utforsker. Vennlig popkulturelsker. Stolt ølmaven. Ivrig arrangør. Sertifisert musikknerd.»