Hvordan kan et nytt Europa se ut? La oss vokse til ledere

Hendelsene de siste ukene, som stammer fra EU-kommisjonens provoserende handlinger, betyr at Polen må ta mer handling. I mine Facebook-innlegg har jeg fokusert på å identifisere de elementene som hovedsakelig er relatert til aktiviteter i den interne dimensjonen, spesielt i den økonomiske sfæren. De er grunnlaget for å konsolidere Polens sterke posisjon, som vi skylder vår rolle i aktiviteter rundt den russisk-ukrainske krigen. Men en «Plan for Europa» er også nødvendig.

La oss vokse til ledere

I det ovennevnte bidraget påpekte jeg at utgangspunktet for våre handlinger må være å vokse inn i rollen som en europeisk leder. I motsetning til tilsynelatende kan dette være et av de viktigste problemene siden vi har to begrensninger her.

Den første er at vår tenkning er dominert av en defensiv strategi. Vi konsentrerer oss om hvordan vi skal forsvare oss mot angrep fra Brussel eller hvordan vi blokkerer initiativ derfra. I mellomtiden bør essensen av vår holdning være maksimal offensiv handling rettet mot å oppnå positive mål i enhver situasjon. Vi må unngå forestillingen om at målet med våre handlinger er å ødelegge unionen for enhver pris. Det blir ødelagt av andre, og vi ønsker å redde det beste av det.

Vi må også – dette er det andre punktet – helbrede oss selv for våre komplekser. Vi kan ikke kjempe denne kampen med en følelse av mindreverdighet i forhold til «gamle europeere». Dessverre dukker dette fortsatt opp i polsk tenkning, og likevel – uten å gå nærmere inn i historien – gir selv alt som har skjedd siden desember 2021 oss et sterkt mandat i dag til å snakke fra stillingen som en mentor. Vi må ha selvtillit.

Gå tilbake til Maastricht

Jeg nevnte også i maiteksten at kjernen i vårt forslag bør være å fremme konseptet om et «Europa med mange inkluderende sirkler». I prinsippet vil målet med et slikt prosjekt være å svekke det sentraliserende og føderaliserende presset som utøves av Council of People’s Commissars og Lenaerts People’s Court. La oss prøve å tenke på hvordan det kan se ut.

Først og fremst skal det sies at bevisstheten om behovet for å «svekke Brussels makt» i det minste er lik, kanskje enda større enn, presset fra føderalistene, som fortsatt ønsker «mer forening i unionen». Den suksessive miskrediteringen av Folkekommissærens råd de siste årene og overtakelsen av Lenaerts-tribunalet vekker mer og mer motstand, og et alternativ til disse handlingene må formuleres.

Verktøyet for dette – og for det andre – bør være avviket fra Amsterdam (1997) og Lisboa (2007) traktatene. I dag er det ingen tvil om at alle de mest negative prosessene i EU og følgelig dens interne lammelse og uthuling av dens internasjonale posisjon er en konsekvens av bestemmelsene i disse traktatene. La oss huske hva som foregikk der.
Amsterdam-traktaten åpnet prosessen med å betydelig styrke posisjonen til komité, parlament og domstol, skapte funksjonen som «utenriksminister», proklamerte likestillingspolitikk som en bindende ideologisk linje (den gang fortsatt i sin myke versjon, dvs. like rettigheter for kvinner de såkalte «Felles Strategier» som et instrument for å underordne nasjonal politikk til «samfunnspolitikk» og til slutt – for å gripe inn i Østerrikes interne situasjon – innføringen av de første mekanismene for å «straffe» upassende sosiale beslutninger i enkeltland . Den eneste positive prestasjonen til Amsterdam i ettertid var sanksjoneringen av Schengen-området, som tillot en radikal forenkling av europeernes frie bevegelighet mellom landene.
Jeg tror historien til Lisboa fortsatt er friskt i minnet – bortsett fra vedtakelsen av charteret om grunnleggende rettigheter, som er en enorm belastning for hele unionen, og de endrede avstemningsreglene i Det europeiske råd.

Avvisning av disse traktatene vil bringe oss tilbake til den rettslige posisjonen som ble skapt av Maastricht-traktaten. Dette er viktig fordi under dens vilkår, 1. januar 1999, ble den felles valutaen, euroen, opprettet. For mange medlemsland er det fortsatt viktig i dag å sitte fast i eurosonen, så det er ikke nødvendig å skape for mange unødvendige svingninger her. Desto mer holder vi oss utenfor denne mekanismen.

Maastricht opprettet også Den økonomiske og monetære unionen på grunnlag av de europeiske fellesskapene som hadde eksistert frem til da. Fra vårt ståsted og for våre økonomiske interesser – i hvert fall foreløpig – en gunstig løsning, slik at vi heller ikke har noen grunn til å avvise Maastricht-bestemmelsene i denne saken.

Viktigere, både Amsterdam og Lisboa var traktater håndhevet av tyskerne, som etter å ha konsumert virkningene av forening, begynte sitt spill om imperialistisk posisjon. Og akkurat i dag ser alle virkningene av underkastelsen til Tyskland på den tiden, som sverget på å ikke ha noen diktat overfor andre land i tankene. Derfor bør vårt postulat om å returnere til Maastricht bli godt mottatt i de fleste EU-land.

Det bør også suppleres med postulatet om at vi går tilbake til situasjonen før 1997 for å revurdere unionens form. Den gang, i 1997, var denne unionen så «kuttet opp» at den sikret de facto dominansen til «den gamle unionen» og de facto Tyskland og Frankrike innenfor rammen av den allerede planlagte utvidelsen. På den tiden var imidlertid Sentral- og Øst-Europa en «fattig slektning», i dag er ting veldig annerledes. Dens styrke rettferdiggjør andre løsninger.
En slik tilnærming, supplert med behovet for å tenke på måter å løse de strukturelle problemene i de sør-europeiske landene (Hellas, Kypros, Italia, Spania og Portugal), bør sikre deres interesse i å reforhandle traktatbasene.

Mulige allierte

Til slutt skal det huskes at Amsterdam også var et slags diktat til Sverige, Finland og Norge, som måtte gjøre vidtrekkende ofre og begrensninger. Til slutt avviste Norge EU-medlemskap, og Sverige og Finland, samt Danmark, som har en lignende posisjon, motsetter seg fortsatt ulike sentraliseringsprosjekter den dag i dag. Men Sveriges og Finlands NATO-tilslutning endrer fundamentalt de nordiske landenes posisjon, og vi bør også ta i betraktning at det også er et betydelig potensial for å ta avstand fra fransk-tyske overgrep.

På denne måten skisseres et betydelig endringspotensial, siden den skisserte kretsen av stater kan skape flertall som dominerer ved positive stemmer. Å realisere dette prosjektet vil selvsagt kreve svært aktiv diplomatisk aktivitet, men også kreative positive løsninger ved en eventuell retur til Maastricht. I motsetning til tilsynelatende er ikke dette en veldig komplisert oppgave, men det krever rask handling. Det er nettopp konseptet til disse ulike integreringssirklene som vil kunne vekke stor interesse blant de nevnte landgruppene. Her må vi nøye veie hvert lands interesser og de potensielle fordelene som kan følge av et slikt samarbeid. Og, viktigere, de nybolsjevikiske føderalistene, redde for å bygge et «to-hastighets Europa», kunne umulig stille spørsmål ved slike forslag.

Tilbake til «bedre tider»

Gjennomføringen av en slik plan ville gjenopprette tilstanden til unionen/fellesskapene da den var mest vellykket og oppnådde store suksesser som europeere følte. Det er noe å huske med dette spillet.
Det bør også huskes at en slik polsk «plan for å redde Europa» er av enorm betydning fra den interne situasjonens synspunkt. De polske myndighetene kan ikke fremstå for den polske offentligheten som ødeleggere av unionen eller de som søker den obsessivt eksponerte Polexit. Det skisserte prosjektet om å «redde unionen» vil bli kontrastert med det eneste programmet som har total motstand – å sitte fast i unionen i posisjonen som en vasal, som utfører ordrene fra Brussel og Berlin.
Det er noe å kjempe for ettersom republikkens uavhengighet og suverenitet står på spill.