Hvordan lager du en romantisk komedie som er ikke-triviell og naiv? Joachim Trier, regissøren av filmen «The Worst Man in the World», som har en sjanse til å vinne to Oscar, vet svaret på dette spørsmålet.
For mange seere er Joachim Trier fremfor alt regissør for sekten «Oslo, 31. august», et eksistensielt drama om 20-åringer som er fortapt i livet og ikke kan komme til ro med livet sitt. Denne gangen overrasket den norske regissøren alle med en romantisk komedie. Faktisk er The Worst Man Alive en romantisk komedie à rebours, der karakterene i trettiårene prøver å svare på vanskelige spørsmål om hvem de vil være sammen med og hva de vil gjøre. Dessverre kommer svarene på en eller annen måte ikke til dem. Filmen hadde internasjonal premiere på filmfestivalen i Cannes, hvor den ble godt mottatt, og Renate Reinsve, som spilte hovedrollen, forlot Côte d’Azur med prisen for beste skuespillerinne. Produksjonen ble også anerkjent av American Film Academy – The Worst Man Alive er nominert til en Oscar i to kategorier (Beste originalmanus og Beste internasjonale spillefilm).
I filmen din viser du 30-åringer som kan alt. De kommer fra velstående familier, de er utdannede og dyktige. Men de kan ikke velge en karrierevei eller hvem de vil utvikle et forhold til. Er det umodenhet eller noe annet?
JOACHIM TRIER: Jeg kalte filmen The Worst Man Alive fordi det begrepet har spredt seg i Norge de siste årene. Vi er en privilegert nasjon, selv sammenlignet med andre nasjoner i Europa, fordi tilgang til utdanning er gratis og et individ som har viljen og ikke er fysisk eller psykisk funksjonshemmet kan gå i hvilken som helst retning han velger. Det gjør at samfunnet stiller stadig større krav til nordmenn, som øker når de fyller 30 år.
Hva forventes av deg?
At vi ville vite svarene på spørsmålet om hva vi vil gjøre med livene våre. Hvem vil vi være sammen med, hvor vil vi jobbe, hvordan vil vi bo… Listen fortsetter. Resultatet er at mange føler at de mislyktes fordi de ikke vet svarene. Når dette legger seg opp, for eksempel fordi et annet forhold har gått i stykker og vi ikke har det bra på jobben, begynner vi å tenke mer og mer negativt om oss selv. Vi burde tross alt leve et eventyrliv, og siden vi ikke gjør det, er det ingen andres feil enn oss selv. Når jeg tenker på det, kom jeg på karakteren til Julia, en ung kvinne som er lys og gjennomtenkt, tenker mye på det som omgir henne, og samtidig er en drømmer med et veldig stort hjerte som ikke passer inn i normer i Norge.
Det var første gang du portretterte en kvinnelig heltinne. Hvor kom denne endringen fra?
Kjønn er bare en av de menneskelige egenskapene. Det spesifiserer bare oss. Det spiller ingen rolle om jeg er mann eller kvinne, for det forteller ingen om jeg er en god person eller en dårlig person. Og det vil ikke forstyrre seerens evne til å identifisere seg med karakteren. Jeg skriver alltid manus der karakterene er meg og ikke meg på samme tid. Vi har mye til felles med Julia, og samtidig er hun veldig forskjellig fra meg.
Hva har du til felles?
Jeg er også fortapt i livet og føler ofte at jeg har mislyktes. Selvfølgelig var det lettere for meg å skrive Axel, den 40 år gamle tegneserien. Jeg er av hans generasjon, jeg vet nøyaktig hvordan de takler livet eller ikke. Men det var Julia jeg delte med mine tanker om livet. Spesielt i sammenheng med ugunstige tider og uoppnåelige kjærlighetsmønstre innprentet i romantiske komedier.
Hvordan lyver de for oss?
Fremfor alt får de oss til å tro at alle våre problemer vil bli løst hvis vi møter den rette personen. Jeg tror ikke på det i det hele tatt og tror til og med at det er skadelig, for med mindre vi kommer over oss selv, blir vi uoppfylte, ulykkelige og usikre. Det er godt å elske deg selv før du bestemmer deg for å dele følelsene dine med andre.
Tror du plagene til heltene i det velnærede Norge vil interessere resten av verden?
Jeg er overbevist om det fordi det var det samme med mine tidligere filmer. Da jeg filmet «Oslo, 31. august» fikk jeg mange meldinger fra seere, for eksempel fra Polen. Jeg har aldri vært i landet ditt, så jeg kunne ikke lage en film som på en eller annen måte ville fange det du lever i, og likevel har reaksjonene fra polakkene vært utrolig varme. Seerne identifiserte seg lett med det jeg viste dem. Som du kan se, definerer ikke geografiske, språklige og kulturelle grenser menneskehetens grenser. Vi har alle like behov og ønsker, og det politiske og økonomiske systemet endrer ikke på det. Det antas ofte at Hollywood-filmer gir gjenklang med publikum over hele verden fordi studioene i California, over flere tiår med skuespill, har utviklet kulturelle koder som er lesbare på alle breddegrader…
Du kan lese hele intervjuet i siste utgave av PANI Magazine.
«Ølforsker. Kommunikator. Typisk oppdagelsesreisende. Sertifisert student. Faller mye ned.»