La oss introdusere arkitektur i skolene
Sivilisasjonen skapes gjennom ulike typer kunst: litteratur, teater, musikk, dans, visuell kunst, arkitektur. Vi «bruker» arkitektur – vi lever med den og lever i den – hver dag, uten pauser, enten vi liker det eller ikke – i motsetning til for eksempel teater eller maleri. Og det er paradoksalt at det i skolens læreplaner er steder for litteratur, musikk eller kunst, men det er svært få steder for arkitektur.
Når vi snakker om renovering eller oppussing av grøntområder og nabolag i Litauen og nye eiendomsprosjekter, snakker vi først og fremst om antall parkeringsplasser, men ikke om fellesarealene og deres vitalitet, estetikk eller merverdi. For at dette skal endre seg må arkitekturen finne sin plass på skolebenken. I Finland, for eksempel, er arkitektur en tilsvarende kunstnerisk disiplin i allmennutdanningsprogrammer, en av de ni underviste kunstene.
La oss kvitte oss med arven fra sovjettiden
Boligmassen som ble opprettet under okkupasjonen er slitt, monoton i arkitekturen og oppfyller ikke moderne standarder for plassfordeling og energieffektivitet. Denne typen boliger var aktuelt på den tiden for raskt å gi folk boareal. Ideologisk sett passer disse bygningene og hele nabolagene deres inn i den sosialistiske staten, delt inn i «sovende» og «arbeidende» distrikter, der arkitektur var et av verktøyene for offentlig kontroll. I dag i Litauen har vi en enorm arv som er fundamentalt bygget opp mot prinsippene for urban formasjon som er typisk for den vestlige verden.
Løsningen av diskrepansen mellom den tette livsdynamikken i sovjetiske distrikter og dagens urbane livsdynamikk krever en tverrfaglig spesialistdiskusjon. Imidlertid er det allerede klart at det nåværende boligmoderniseringsprogrammet i Litauen er svært svakt for å nå de nye europeiske Bauhaus-målene.
La oss bygge nye komfortable nabolag
Selv om nye distrikter og nabolag har potensial til å skape en annen, moderne, vestlig bris, er de ofte fortsatt bygget på en måte som ligner på sovjettiden. Hvis vi ofte besøker et relativt nytt nabolag eller nabolag utenfor sentrum, vil vi finne at det skiller seg lite fra nabolagene som ble utviklet i sovjettiden. Nye nabolag er like bilfylte, ofte monofunksjonelle og lite levedyktige – de samme hviler bare med nyere fasader og inngjerdede gårdsrom. Litauisk arkitekturpolitikk bør oppmuntre til en tilbakevending til perimeterblokkutvikling, skape betingelser for å skape levende offentlige rom og sikre multifunksjonaliteten til nye kvartaler.
Problemet med byutvikling i forbindelse med nye prosjekter belyses også her. Byspredningen og dens forvandling til store landsbyer må stoppes. Bygging bør fremmes primært i tidligere bebygde områder, og etterlate åkre forbeholdt naturområder eller landbruk. En jordskiftelov skal innføres og EU-målene for å kontrollere bosettingsutviklingen skal endelig nås.
La oss bevare trearkitekturen
Selv om vi fundamentalt sett beskytter og setter pris på arven vår, undervurderer vi noen av områdene eller gjør vårt beste for å modernisere dem. Et godt eksempel på dette er trearkitektur. Trebygninger er et særtrekk ved vår region og en del av vår identitet, bygget med lokale byggematerialer som ble devaluert under sovjettiden, men som måtte reetableres for at vi skulle skape en særegen nasjonal identitet.
I Vilnius ble en stor del av Žvėrynas-villaene forlatt eller bygget over med nye bygninger. Bare den såkalte Skansen har overlevd i Šnipiškės, som har blitt omgjort til et friluftsmuseum, men det legemliggjør neppe den autentiske ånden av forstadshistoriske liv. Trearv er viktig ikke bare i Vilnius – i noen historiske bysentre (f.eks. i Panevėžys) har mye trearkitektur blitt bevart, som må bevares, og blir et unikt objekt eller turistattraksjon i området.
Verdifull trearkitektur bør perfeksjoneres, noe som er en garanti for dens overlevelse. I noen områder er trearkitektur ikke verdifull i seg selv, men har lenge vært en del av deres historie, og skaper en lokal ånd og identitet – dette bør tas med i betraktningen når man lager ny arkitektur og byplanlegging.
La oss frigjøre arkitekter fra byråkratiet
Ikke bare leger og lærere er overveldet av byråkratisk arbeid i Litauen. For å få lov til å bygge hus i Norge er det tilstrekkelig å ordne byggetegningene med den lokale kommunen. I Litauen jobber en arkitekt en liten del av sin tid som arkitekt, den andre tiden dedikerer han til rollen som prosjektleder, fullføring og koordinering av prosjekter som spenner over hundrevis av steder i kommuner. Så lenge arkitekter er opptatt med byråkratisk arbeid, blir kvalitetsprosjekter umulige eller uoverkommelige dyre, og alle lider.
Hva vil vi oppnå?
Å lage en god, konkret og konstruktiv plan for bærekraftig utvikling av arkitekturpolitikken vil ikke bare forbedre livskvaliteten til innbyggerne, men også i det minste delvis oppfylle målene om å bekjempe klimaendringer. Takket være en bærekraftig arkitekturpolitikk kan arkitektur og konstruksjon bli mer humane og miljøvennlige, mer åpne for innovasjon og kreativitet. I tillegg kan byggeløsninger utviklet etter modell fra Norge eller Finland, landets klare arkitektoniske identitet, også bli en eksporthit, en turistattraksjon og gjøre landet kjent i verden. For å få til alt dette i Litauen er det nødvendig å gjøre så lite og så mye på samme tid – å bli enige, og så brette opp ermene for å komme på jobb og skape en ny arkitektonisk kultur.
«Ølforsker. Kommunikator. Typisk oppdagelsesreisende. Sertifisert student. Faller mye ned.»