Det er ulike historier om norske fengsler i Latvia, for eksempel at de ikke lenger er fengsler, men hoteller. Det sies at dette ikke er en reell straff, men en bedring. For å avlive rykter og finne ut hva som foregår i norske fengsler, inviterte vi Kristin Franklin Saunes, seniorrådgiver i avdeling for internasjonalt samarbeid i Kriminalomsorgen.
Innholdet fortsetter etter visning
reklame
Det første jeg vil spørre om har å gjøre med en stereotypi som råder i samfunnet vårt, det vil si i Latvia. Mange latviere mener at fengsler i Norge er mer som gode hoteller, så jeg ville spørre: Hva tenker det norske samfunnet om norske fengsler og fengselssystemet generelt?
Jeg synes det er litt som Latvia, men i Latvia er dette synet mer ekstremt enn du sa, dette stigmaet og hva folk tenker om fanger og fengselssystemet generelt. I Norge betyr det også mye hvem du snakker om. Det er folk som tenker på samme måte – vi skal ikke bruke penger på fengsler, de fortjener å være der, de skal straffes. Men generelt er folk mer åpne og forstår at fanger vil komme ut på et tidspunkt [no cietuma] og bli noens nabo.
Jeg tror de fleste i dag forstår at det er viktig at innsatte blir behandlet godt for rehabilitering fordi de ikke skal sitte i fengsel for alltid. I Norge er straffene relativt lave, mange tilbringer bare noen få måneder i fengsel for så å løslates. For mer alvorlig kriminalitet sitter de selvsagt flere år i fengsel, men som oftest blir de løslatt og da er det veldig viktig at de klarer å bidra til samfunnet, forhåpentligvis jobbe og betale skatt. .
Men det kommer selvfølgelig an på hva som diskuteres. Du vil også alltid finne noen som sier at fanger ikke fortjener TV i kameraene og lignende.
Det virker for meg som problemet vårt, det vil si Latvia, er at majoriteten av samfunnet tenker slik, så vi har fortsatt en lang vei å gå for å endre den holdningen, ellers vil det bare ikke fungere.
Finnes det forresten noen myter om baltiske fengsler i det norske samfunnet?
Ja, jeg tror definitivt det er noen myter, ikke bare om fengsler i de baltiske statene, men i Øst-Europa generelt, at de er veldig dårlige, men det avhenger selvfølgelig av personens kunnskapsnivå. Folk som har reist – og mange mennesker har sett mange forskjellige land i dag – innser at det ikke er noen reell forskjell.
Kan du fortelle oss noe om hverdagen i norske fengsler? Det vil si, hva skjer med en person fra den dagen de blir fengslet?
Når en person kommer i fengsel, oppholder de seg vanligvis på avdelingen der de blir undersøkt, slik at fengselspersonalet vet hvor de passer best. Personalet skal også ta hensyn til hvilke kontakter den innsatte allerede har og hvem den innsatte kan henvises til.
Selv om alle bor i en enkelt celle, er det vanligvis 12 til 20 personer i samme enhet, en gang, og når de slippes ut fra cellene tilbringer de også tid sammen, så det er viktig at folk er i samme gruppe kan jobbe sammen.
Som et resultat bruker de vanligvis litt tid på denne vurderingsavdelingen først til de blir plassert på den avdelingen de tror de passer best inn i.
Hovedregelen er at innsatte enten skal gå på skole eller jobbe. Selvfølgelig vil du alltid finne fanger som ikke kan begge deler, men hovedregelen er å gå på skole eller på jobb. Det er det vi prøver å oppnå.
Det er mange fanger som ikke engang har grunnutdanning og da kan de få det i fengsel. Vi har fengselsskoler slik at innsatte kan finne ut hva de har gått glipp av.
Eller de må jobbe. Dette er ulike typer arbeid, fra produktivt arbeid i fengsel til tømrerarbeid, men dette avhenger selvfølgelig av hver enkelt innsattes kompetanse. Det er også nok av enkle jobber for de som ikke kan så mye.
Når det er sagt, hovedbetingelsen – du må gjøre noe, du kan ikke bare slappe av, kan du?
Ja, det stemmer, det er ingenting du kan gjøre. Det er en plikt – enten å studere eller å jobbe.
Hva med folk som er avhengige av alkohol eller narkotika? Hvordan foregår rehabilitering i slike tilfeller?
Vi har spesialenheter for avhengige innsatte. Hvis jeg ikke tar feil, har vi i dag 12 slike avdelinger i Norge. Innsatte med rusproblemer kan overføres til en av disse avdelingene om de ønsker det, men dette er et frivillig valg – de vil ikke bli tvangsflyttet til disse avdelingene. Disse behandlingsprogrammene er basert på at en person ønsker å endre seg. Disse avhengighetsskapende fangeavdelingene har spesielle programmer som håndterer og utfører spesifikke aktiviteter som er forskjellige fra andre fengsler.
Er det stor interesse fra innsatte for rehabiliteringsprogrammer?
Ja, det er interesse. Det er ganske populært. For ikke så lenge siden, for noen år siden, økte vi antallet slike enheter og utvidet programmet til en rekke fengsler.
Disse rusmisbrukerne har veldig strenge regimer, strenge regler, og når en fange bryter reglene – det avhenger selvfølgelig også av hvordan reglene brytes og hvor alvorlig lovbruddet er – men hvis de bryter reglene blir de vanligvis tilgitt for den første gangen, men den andre ikke lenger. Og så må de tilbake til vanlig avdeling.
Disse enhetene har et annet regime, for eksempel kan de drive mye mer idrett med andre innsatte som en del av rehabiliteringen. Du kan gå lange turer i skogen, gå på ski om vinteren, det vil si bruke ulike muligheter for fysisk aktivitet.
Selvfølgelig, for de fangene som er sterke nok og kan takle et regime som vil, virker disse mulighetene veldig attraktive fordi det er interessant, men det betyr også at man må følge reglene.
Hva skjer med en person etter at de har sonet straffen og er løslatt? Hva er norsk praksis?
I Norge har vi en nasjonal [mēroga] sosialt støttesystem; Fengslene våre har som sagt kommunale skoler, det vil si skoler som jobber utenfor fengsler, men også underviser i fengsler. Det samme gjelder for eksempel bybibliotek, som også holder til i fengsler. Tilsvarende kommer leger, psykiatere og alt relatert til helsevesenet fra det nasjonale helsevesenet; Vi har ikke et eget internt helsesystem i fengslene, det er det samme som for alle andre i landet.
Det er også et sosialt hjelpeapparat – vi har representanter som jobber selvstendig i fengsler og hjelper innsatte med for eksempel arbeid, bolig mv. Dette er nøyaktig den samme tjenesten alle andre beboere utenfor fengselet kan få. Så alt går gjennom dette nasjonale systemet – søket etter en jobb, en leilighet – slik at alle disse problemene allerede er løst når fangen løslates.
Det kommer selvfølgelig også an på den personens situasjon – om han har en familie, et godt sosialt miljø eller et sted å vende tilbake til, men det er selvfølgelig de som ikke tjener på det, som bare har denne kriminelle kretsen, som hvis du ikke har en passende leilighet, så trenger selvfølgelig disse menneskene hjelp.
Jeg vil også legge til at vi har dette nasjonale systemet, og det er selvfølgelig tanken om at det skal hjelpe – alle vil finne en jobb, et hjem, de vil løse alle praktiske problemer, men i det virkelige liv får ikke alle alltid denne hjelpen Som det skjer med andre, er det tider når prosessen går veldig bra, men det er tider når det ikke går så bra. Det er ikke som et eventyr hvor alt alltid vil gå bra.
I tillegg til det statlige velferdssystemet har vi også frivillige organisasjoner som vi samarbeider tett med. Vi har en stor, internasjonal, kjent organisasjon som Røde Kors, som vi samarbeider aktivt med i straffesystemet. Den fungerer med innsatte mens de soner og starter reintegreringsprosessen mens den innsatte fortsatt soner, noe som er veldig viktig for at det ikke skal oppstå en situasjon der en person kommer ut av fengselet og ikke har noe.
Dette er veldig viktig for da kan fangene hjelpes på vei mot løslatelse. De har også et stort nettverk av ansatte utenfor fengselet og ønsker å hjelpe tidligere innsatte med å takle de mange problemene de møter etter løslatelsen.
Dette er ofte personer med en lang historie med kriminalitet og når de løslates fra fengselet skylder de ofte penger. I tillegg er det ofte ikke engang offisiell gjeld hos enkelte myndigheter, men uformell gjeld hos andre kriminelle. Og Røde Kors jobber med slike spesifikke saker for å hjelpe dem med å håndtere denne gjelden og hjelpe dem i fremtiden.
Vi har også andre frivillige organisasjoner som Wayback, en regional organisasjon som opererer i flere norske byer; de begynner også å jobbe med fangen mens han fortsatt er i fengsel og fortsetter å jobbe etter at fangen er løslatt.
Dette er spesielt viktig for de som har ingen ringere enn denne kriminelle kretsen som ikke har familie og ressurser til å hjelpe og støtte.
Hvis du ble bedt om å nevne en av de viktigste tingene for å hindre en person fra å gå tilbake til fengsel, hva ville det vært?
Aldri gi opp!
Jeg tenker på en tidligere kriminell som for tiden jobber for Røde Kors i Norge. Han har et svært langt strafferegister for ulike narkotikalovbrudd; han var i de høyeste overskriftene i ulike norske aviser – i en tid da han var på høyden av sin kriminelle karriere var han en kjent «bad boy». Han klarte imidlertid å endre seg. Selvfølgelig prøvde han flere ganger og mislyktes flere ganger, men til slutt klarte han å forandre livet sitt, og han sa at det viktigste i soningen er at det er folk i fengsel som er villige til å gi ham en ny sjanse. Det faktum at han i hele fortiden fikk en sjanse, og det fikk ham til å prøve.
Innbyggerinformasjonskampanjen «Ikke snu! Støtt og delta! Rehabilitering av innsatte og straffedømte» gjennomføres som en del av prosjektet «Øke effektiviteten av rehabiliteringssystemet» med økonomisk støtte fra Det europeiske sosialfondet.
«Hardcore gamer. Vennlig reise-ninja. Livslang oppdagelsesreisende. Stolt leser. Matinteressert. TV-banebryter.»