Problemene for nordmennene begynte i april da en del av det sivile avlyttingsnettverket LoVe (Lofoten-Vesterålen), administrert av Havforskningsinstituttet (IMR), plutselig gikk i stå. Den strekker seg 66 kilometer ut i havet i Lofoten, en øygruppe i Nord-Norge.
Senere forsøk på å starte systemet fra land var mislykket. Sent på våren ble et forskningsfartøy sendt til sjøs, som begynte å bruke en fjernstyrt robot for å undersøke elementene i avlyttingsnettverket som lå på bakken. Etter et lengre søk på 100-300 meters dyp, fant man i september at en av stasjonene var flyttet av noe og kabelen til den neste var revet av. Det viste seg at også denne ble flyttet. Tilkoblingskabelen, flere kilometer lang og veier 9,5 tonn, var rett og slett forsvunnet.
En region av spesiell betydning
Det norske militæret og den hemmelige tjenesten var interessert i situasjonen. LoVe-nettverket tilbyr unike muligheter som gjør det til et objekt av strategisk betydning. Offisielt ble den først og fremst bygget for oseanografisk forskning. Samtidig kan den imidlertid perfekt lytte til skip og krigsskip som beveger seg i nærheten. Inkludert ubåter. Området der nettverket ble bygget er et av områdene som får oppmerksomhet fra NATO og russiske ubåter. På den ene siden kan viktige russiske marinebaser i Murmansk-regionen og skip fra den russiske nordflåten som seiler inn i Atlanterhavet passere i nærheten. På den annen side er dette et viktig område for NATO, som i tilfelle krig ville støtte Norge der og gjennomføre angrep på russiske baser helt i nord eller til og med atomangrep mot mål sentralt i Russland.
IMR-tjenestemenn innrømmer at informasjonen fra LoVe-nettverket først sendes til det norske militæret, som analyserer det i forhold til de registrerte aktivitetene til skipene. Dataene går tilbake til sivilbefolkningen uten de fragmentene som anses som relevante av militæret.
Lignende strengt militære avlyttingssystemer spilte og spiller sannsynligvis en viktig rolle i stormaktenes strategi. Mest kjent var amerikanske SOSUS, som i all hemmelighet hadde blitt bygget i Atlanterhavet siden 1950-tallet og ble brukt til å spore opp sovjetiske ubåter som skulle forsøke å nærme seg USAs kyst og deretter komme nærmere og nærmere NATOs hovedkommunikasjonslinjer i Nord-Atlanteren. I dag fungerer det ikke lenger, hovedsakelig erstattet av det nyere SURTASS-systemet, som består av fem spesialskip med store sonarantenner som sirkulerer i utvalgte områder av havene.
Mindre faste systemer er bygget rundt deres viktigste marinebaser av mange nasjoner. De ligner i formen på den norske LoVe. Et nettverk av undervannslyttestasjoner koblet sammen med kabler og kontrollert fra landstasjonen.
Skader i mange måneder
Det er klart at denne typen undervannsinstallasjoner er interessante for motstandere. Virksomheten til ubåter er generelt klassifisert, men det er for eksempel kjent at amerikanere under den kalde krigen i hemmelighet installerte avlyttingssystemer på sovjetiske telekommunikasjonskabler og stjal ulike systemer fra bakken, eller skipsvrak eller for eksempel missiler som ble brukt under prøvene. De sovjetiske kameratene forble ikke i gjeld. Det er ikke uten grunn at de fortsatt har en omfattende og spesialisert avdeling for dyphavsforskning innen flåten, som vi allerede har skrevet om tidligere. Den har lite med forskning å gjøre, den er hovedsakelig opptatt av dyphavsrekognosering og avledning, som den har spesialiserte skip til, inkludert atomubåter.
Det siste spesialskipet bygget for GUGI ble nylig testet.
Det er ingen bevis for at russerne var de skyldige i det norske systemet, selv om det absolutt er gjenstand for deres interesse. IMR-tjenestemenn sier at politiet og tjenestene behandler saken. Ifølge sivile forskere kan det være to forklaringer. Det ene er tilfeldig skade, for eksempel fra et fiskefartøy eller annen sivil enhet. De understreker imidlertid at skadeomfanget indikerer bruk av svært høy makt og ikke ville gå upåaktet hen. I en slik situasjon er det vanlig å melde fra om en ulykke og ingen har gjort det. Bevegelsene til sivile skip i området hvor skaden skjedde i begynnelsen av april ble også analysert, men det ble ikke funnet noe mistenkelig.
Den andre grunnen som vurderes er forsettlig handling. Ingen snakker direkte om russerne, men IMR-tjenestemenn påpeker at LoVe-systemet er i et område av interesse for de væpnede styrkene i mange land. Det er vanskelig å mistenke noe slikt fra NATO-allierte. Det er faktisk en annen mistenkt tilsetningsstoff har sannsynligvis de beste alternativene i verden for en slik operasjon. I tillegg har forholdet til NATO og Norge vokst betydelig de siste årene. Russerne har gjentatte ganger anklaget nordmenn for uvennlig politikk når de organiserer store allianseøvelser på deres territorium. I 2022 skal den største siden den kalde krigen, Cold Response 2022, finne sted, hvor over 30 000 NATO-soldater skal delta.
Hvorfor skal russerne gjøre dette? IMR-forskere sier kabelen de ikke finner er en unik norsk teknologi designet spesielt for LoVe-nettverket. Det er et alternativ å stjele den for forskning. Men hvorfor nesten ti tonn om gangen? En annen mulighet er at skaden ble gjort for å skjule noe undervannsaktivitet i denne regionen av Norskehavet. Systemet har vært ute av drift i seks måneder og vil ikke være i drift på lenge. – Skadeomfanget kom som et sjokk på oss. Fra det vi har sett, er de veldig seriøse. Mer enn vi hadde håpet. Det vil kreve mye ressurser å starte systemet på nytt, sier Geir Pedersen, leder for LoVe-prosjektet, til Dagens Næringsliv.
Det er en tredje mulighet for at skaden ble forårsaket av en ulykke og landet den tilhører ikke tillot det. Norske forskere understreker at det vil kreve mye kraft å flytte to lyttestasjoner forankret til bakken samtidig, for å trekke ut en tykk kabel og ta den vekk. «Det viktigste for oss nå er å finne ut om noen virkelig angrep systemet vårt. Og om det er mulig å stille ham til ansvar – sa DN-avisen Øystein Brun, leder for infrastruktur i IMR.
)
En sensitiv søyle på internett
Fallet til den tapte norske kabelen er et eksempel på den potensielt alvorlige sårbarheten til vår internettavhengige sivilisasjon. Fysisk består den i stor grad av et tett nettverk av optiske fibre under vann som slynger seg rundt hele verden. Ditt interaktive kart kan sees på denne siden. Omtrent 97 prosent av all data overføres gjennom dem. Selv utilsiktet skade på individuelle kabler kan skape alvorlige problemer med nettverkstilgang for millioner av mennesker. Slik var det også i 2008, da det var en del fiberbrudd i Midtøsten-regionen. Hovedsakelig på grunn av det dårlige været og ankeret til et handelsskip på feil sted. På det meste var nettverkstilgangsproblemer for nesten hele Egypt og en stor del av India resultatet.
Hendelsene vakte alvorlige bekymringer om motstandskraften til det globale nettverket. Eksperter forsikrer imidlertid at under normale forhold er svikt i glassfiber under vann normalt. Det er dusin av dem hvert år. De fleste forekommer på grunt dyp og er forårsaket av voldsomme stormer samt ankere og garn. Skader på store dyp fra tau som gnis mot stein eller fra innsynkning forekommer mye sjeldnere. Det er en hel flåte av skip viet til vedlikehold og reparasjoner på havet. Spesielt i Europa og USA har vi en tendens til ikke å legge merke til skadevirkningene fordi så mange kabler går over Atlanterhavet at det ikke er viktig å skade en. Muligens er dette periodiske fall i gjennomstrømming.
Spørsmålet er om storstilt målrettet sabotasje vil få mer alvorlige konsekvenser og om en slik operasjon i det hele tatt er gjennomførbar. Denne frykten er drevet av det betydelige potensialet russerne har til å operere på store dyp. Ingen andre steder i verden har GUGI et motstykke og utvikles systematisk med nye skip. Med mindre amerikanere er veldig flinke til å holde på en lignende hemmelighet, er det ingen indikasjon på det.
«Hardcore gamer. Vennlig reise-ninja. Livslang oppdagelsesreisende. Stolt leser. Matinteressert. TV-banebryter.»