Den 7. juni 1940 forlot den norske regjeringen landet deres og gikk i eksil i Storbritannia. Norge ble ikke frigjort under andre verdenskrig og var et av få land, sammen med Danmark og noen greske øyer. Likevel var det åsted for harde kamper og sabotasjeaktiviteter som kostet tyskerne mye krefter. I andre halvdel av krigen oversteg okkupasjonskostnadene langt overskuddet fra utforskningen av mineralressursene i Norge og Sverige, ettersom transporten over Østersjøen var svært vanskelig om vinteren.
I begynnelsen av juni var kampene om Norge så godt som over. Tyskerne tok over hele landet og begynte å innføre deres ordre. Norge var viktig for dem av flere grunner. For det første blokkerte den tilgangen til Sverige og Finland fra vest og nord, som var en viktig råvarekilde for den tyske krigsmaskinen. For det andre var det en praktisk base for ubåter og overflateskip som kunne seile inn i Atlanterhavet og operere på allierte kommunikasjonsruter. Etter det tyske angrepet på USSR, da konvoier som fraktet forsyninger i henhold til utlånsloven fastsatt for Murmansk og Arkhangelsk, var Norge en base for angrep på disse konvoiene, både av marineenheter og av luftstyrker stasjonert på norske flyplasser.
Blant de norske tapene står handelsflåtens sjømenn på førsteplass; Rundt 3700 av dem mistet livet i andre verdenskrig. De væpnede styrkene mistet selv 880 døde i det norske felttoget i 1940, og ytterligere 1123 døde i eksil med de norske væpnede styrkene. Under okkupasjonen arresterte tyskerne rundt 40 000 mennesker. Nordmenn skjøt 366 til, og ytterligere 632 ble drept i tyske fengsler. Rundt 9 tusen nordmenn ble sendt til konsentrasjonsleirer, hvorav 1433 mistet livet. Rundt 92.000. Nordmennene var i eksil, omtrent halvparten av dem i Sverige. Som du kan se, er ikke dette ødeleggende tap.
De beryktede sidene i norsk krigshistorie er også verdt å nevne. Av den lille befolkningen på 760 norske jøder overlevde bare 25. På sin side gikk rundt 12 tusen og rundt 5,5 tusen nordmenn inn i SS-tjenesten. kjempet med denne formasjonen på ulike fronter, rundt 800 av dem mistet livet i disse kampene. Nesten like mye som å forsvare ditt eget land i 1940!
Tyskerne hadde betydelige tropper i Norge gjennom hele krigen. Det er nok å si at i juni 1944 var det opp mot 372 000 soldater stasjonert i Norge. Tyske soldater og offiserer, rundt 80.000 i sommer, ble flyttet til Vestfronten og Østfronten på kontinentet. Disse troppene kunne med hell settes inn andre steder, men resten av krigen fryktet tyskerne en invasjon av Norge. Denne trusselen alene bandt betydelige styrker i Norge, noe som gjorde at disse troppene aldri ble utplassert i andre krigsteatre, men i stedet satt uvirksomme i norske garnisoner og ventet på et angrep som ikke ble gjennomført. Dette skyldtes selvsagt i stor grad allierte angrep og sabotasje av alle slag, som skapte inntrykk av at selve invasjonen av Norge snart ville finne sted. Tyskerne fryktet at etter å ha okkupert Norge, ville de allierte invadere Sverige eller true med å okkupere det landet hvis det landet ikke sluttet å forsyne Tyskland. Og dette ville bety økonomisk katastrofe for det tredje riket, uten svensk jernmalm, tre, kull og andre råvarer.
tyske styrker i Norge
Etter okkupasjonen av Norge ble kommandoen over XXI. Army Group (Army Group XXI), hvis sjef var generaloberst Nikolaus von Falkenhorst, som tidligere hadde kommandert de tyske troppene som okkuperte Norge. Den 18. desember 1940 ble XXI GA omdannet til Hæren «Norwegia» (Norges hær).
Den «norske» hæren med base i Oslo eksisterte til 18. desember 1944. Fra juni 1941 til januar 1942 bestod den av styrkene som var stasjonert i Norge og troppene som kjempet i Finland mot USSR, opprinnelig kalt «Lappland». Hærens gruppe. 14. januar 1942 ble disse styrkene delt inn i to uavhengige hærer, «Norge»-hæren (generaloberst Nikolaus von Falkenhorst) i Norge og 20. fjellarmé (generaloberst Eduard Dietl) i Finland. Begge hærene var imidlertid under en felles kommando, som også ble opprettet 14. januar 1942 – Wehrmacht Commander Norway under ledelse av generaloberst Nikolaus von Falkenhorst, som forble sjef for «Norge»-hæren. Interessant nok var dette ikke kommandoen til en hærgruppe, men rett og slett overkommandoen til den tyske Wehrmacht i Norge.
I september 1944, etter Finlands overgivelse, ble 20. fjellarmé trukket tilbake til Nord-Norge. Frem til 18. desember 1944 var Norge okkupert av to hærer, Nord-Norge – den 20. Fjellarmé, og Midt- og Sør-Norge – den «norske» hæren, men fortsatt under felles kommando av Wehrmacht Commander Norway i Oslo, som også ble værende til kl. 18. desember I desember 1944 sto generaloberst Nikolaus von Falkenhorst ved roret. Denne dagen ble både ovennevnte kommando og kommandoen til Hæren «Norge» oppløst og alle styrker i Norge ble satt under kommando av 20. Fjellarmé, som nå ble flyttet til Oslo.
18. desember 1944 ble generaloberst avskjediget på grunn av en konflikt med rikskommissæren i Norge, Josef Terboven. av Falkenhorst. Den nye sjefen for de tyske styrkene i Norge og samtidig sjef for 20. fjellarmé, som ble den eneste operative kommandoen i Norge, var generaloberst Lothar Rendulic, som hadde denne stillingen til 8. januar 1945, da han var sendt til fronten i Øst-Preussen og deretter sendt til Kurland. 8. januar 1945 overtok general for fjellinfanteritroppen Franz Böhme hans verv og befalte både de tyske troppene i Norge og den 20. fjellarmeen frem til overgivelsen 8. mai 1945.
«Guru for sosiale medier. Sertifisert alkoholelsker. Ond musikkfanatiker. Internett-evangelist.»