Vilnius» liv med en muslim ble til et mareritt: han giftet seg med sin fetter, prøvde å ta bort datteren, og hans nye kjærlighet ble oppslukt av sykdom.

Den smertefulle historien om hennes liv Otilija sa ja til å dele den med leserne av nyhetsportalen tv3.lt. I en alder av bare tjue turnerte den unge kvinnen Europa med et band. Kvinnen forteller at på den tiden tok ungdommelig maksimalisme overtaket – hun møtte den første mannen under en tur.

«Vi la merke til det da. Naiv, jeg ville ha et eventyr. Jeg tenkte egentlig ikke så mye. Jeg ville ikke gjort det nå. Jeg reiste med venner av musikere. Jeg var alt om musikk. Jeg bodde i et musikkstudio i andre etasje. Jeg har levd livet, jeg har forsket. Slik møtte jeg min fremtidige ektemann Faruq.

Så snart jeg møtte følte jeg meg som en prinsesse. Jeg skjønte ikke hvordan det var mulig. Alt for deg, du får alt du ønsker. Jeg hadde ikke følt det i Litauen. Vi bestemte oss for å gifte oss snart. Det at det ikke var EU – år 2000 – bidro også.

Jeg bestemte meg for at hvis jeg ville bo i Norge, i stedet for å reise hver tredje måned, måtte jeg gifte meg. Jeg fikk også jobb som oversetter i Norge – jeg snakket russisk. Det var slik jeg fikk det – jeg tok det og «satte meg til rette», sier O. Dieaz.

Men det perfekte forholdet gikk raskt i en helt annen retning. En dag søkte Faruq uventet om skilsmisse. Dieaz forsikrer at familien kun ble ødelagt på grunn av kulturelle forskjeller mellom hennes og ektemannens familie:

«Jeg prøvde å forandre meg. Jeg har prøvd å endre alt, miste identiteten min litt – jeg har beveget meg lenger og lenger bort fra den jeg egentlig er.

Han visste allerede da at han kunne være sammen med foreldrene sine fordi alle i denne kulturen gjør det. Han skyndte seg å gifte seg av kjærlighet i stedet for hvem foreldrene hadde valgt på bildet.

Familien fant meg uegnet fordi den jeg er forrådt og ble meg. Jeg begynte å gjøre opprør – jeg ville lære å uttrykke meg selv, å synge. Hvor mye kan du late som Separasjon to eller tre år senere. Jeg slo også opp, jeg ville studere, jeg ble aktiv, jeg ville på jobb. Det likte de ikke», sukker kvinnen.

Fikk klage på barns rettigheter

Det var ikke mulig å vekke oppmerksomhet – kvinnen fikk en telefon fra Norsk Barnerett: «Som det viste seg, ble barnet mitt hentet fra skolen med alle eiendelene sine. De satte seg ved bordet og begynte å forklare meg: vi måtte gjøre det, vi var redde for at noe var galt. Vi synes du bør gi barnet en uke fri. Først skjønte jeg ikke engang hva som foregikk. De setter deg i stedet for en skyldig.

På den tiden studerte jeg juss i Norge. Jeg begynte å tenke som en advokat, ikke en emosjonell mor. Jeg ba ham gi grunner, bevis og så videre. Øynene deres ble åpnet – de slapp barnet under forutsetning av at de kunne komme hjem når som helst og se. Jeg trodde denne tilstanden ikke var bra, men jeg var enig. De kom virkelig når som helst, noen ganger til og med om natten, sier Otilia og forteller den smertefulle historien om livet hennes.

Den nye kjærligheten endte tragisk

Den forelskede kvinnen sverget at hvis hun ville gifte seg igjen ville det bare være for en litauer. To år senere dukket Donat opp i livet hennes: «Donat og jeg var partnere, vi jobbet sammen. Han hadde et teknologiselskap. Vi var så gode venner, og vi endte opp med å få venner, ikke bare venner. Jeg så det – en litauer som vokste opp i Spania viste det til meg, sier O. Dieaz.

Men Otilias lykke skulle ikke vare evig – det siste året ble hennes andre ektemann plutselig drept av et koronavirus. Kvinnen forsikrer at det var et ekstremt kraftig slag: «Jeg var ikke der da, jeg kunne ikke hjelpe noen. Jeg ble alene med fire barn, uten penger, uten noe.

Inntil mannen min døde var jeg ikke vant til å se på prisene i butikken – jeg hadde alt, jeg levde i et materiell overskudd. Det kom et slag. Jeg kunne heller ikke jobbe – jeg jobber med dokumenter, skattestrateger. Jeg klarte ikke å konsentrere meg på noen få minutter – jeg gråt med en gang.»

Etter skjebnens slag – uventet hjelp

Etter ektemannens død dukket det opp en ny aktivitet i livet til Otilia – en kvinne begynte med hypnoterapi. Kvinnen tror hun er i ferd med å komme seg etter mange skjebneslag – og hjelper gjerne andre:

«Jeg kan kalle hypnoterapi min avdøde manns gave til meg. Da han dro, hadde jeg tatt avgjørelsen om å fortsette og lette etter noen som kunne hjelpe meg med å komme meg på beina. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre – jeg reiste meg sånn. Ikke i det hele tatt.

Sjamanistiske terapier hjalp meg også, men de var så unike at jeg trengte noe til hverdagen. Først trodde jeg ikke engang på hypnose, men senere så jeg hvor mye det påvirket meg. De første to ukene fortalte jeg ingen hva jeg gjorde, ikke engang mine beste venner. Jeg mente ikke å bli lurt.

Så snart jeg begynte så jeg at hele kroppen min begynte å regenerere. Gå, handlinger. Jeg endte opp på sannsynligvis den beste hypnoterapeutskolen. Jeg ser meg selv tjene folket. Hypnose gjør folk i stand til å snu en ny side i livet sitt, sier en kvalifisert hypnoterapeut.

Otilia avslutter samtalen med en melding til leserne. En kvinnes liv er definitivt ikke lett. Hypnoterapeuten mener imidlertid at historien hennes kan være et tegn på håp for de som går gjennom alle slags prøvelser. Selv skjebnens mest smertefulle slag, sa hun, kan overleves.

«Jeg klarte å spille inn et musikkalbum på et år. Jeg har ikke vært involvert på tjue år, og her er det nå. Barna mine er også opptatt av kunst – datteren deres Alegra begynte å tegne barnløs. Jeg forsto absolutt ikke hva som var på gang da jeg så det. Hun tegner aldri og plutselig. Babyen lager også musikk, sier kvinnen.