Home » Den norske eksperten nevner mulige scenarier for Russland-Ukraina-konflikten: noe som tydeligvis ikke er verdt det

Den norske eksperten nevner mulige scenarier for Russland-Ukraina-konflikten: noe som tydeligvis ikke er verdt det

by Connie Nielsen

Målet med denne planen er ikke å erobre territoriet ved å bombe Ukraina, tusenvis av stridsvogner og fly, eller angripe hundretusener av tropper. Russlands mål er å utnytte folkelig protestpotensial, egge til frykt og oppmuntre til passivitet, villede og manipulere, sa Hans Petter Midttun, tidligere norsk forsvarsattaché i Ukraina.

Gjennom desinformasjon, nettangrep, utpressing, provokasjon, forfalskning, militært bedrageri og andre aktive midler, skaper det en virtuell virkelighet som oppmuntrer Ukraina og Vesten til å ta de politiske beslutningene Russland streber etter uten engang å mistenke (eller innrømme) manipulasjon.

Russland valgte ikke en hybridkrig fordi de ikke ville være i stand til å gjennomføre offensive operasjoner i stor skala og okkupasjonen av Ukraina. Denne tilnærmingen er valgt fordi konvensjonell krigføring ville kreve mye død, lidelse, tap og ødeleggelse av eiendom sammenlignet med hybridhandlinger som rett og slett ville være kontraproduktive og altfor farlige.

Årsaker til at et angrep i stor skala er usannsynlig

Russland ville trenge enorme styrker for å angripe og okkupere Ukraina. Den andre delen av dette oppdraget vil generelt være ekstremt dyrt. Okkupasjonen kunne bare bli effektiv dersom den ble utført i strengt samsvar med den militære operasjonen, pusterom med påfølgende øvelse og forberedelse til neste operasjon.

Hvis Russland var engasjert i en tøff kamp med 500 000. Ukrainske partisaner, landets væpnede styrker bør konsentrere seg fullt ut om å okkupere Ukraina. Dette vil øke sikkerhetsrisikoen andre steder. I tillegg står Russland overfor en strategisk fiasko (som tilfellet var i Afghanistan).

Ideen om å okkupere Ukraina er fundamentalt i strid med Russlands langsiktige strategi. Russland trenger et Ukraina med en forsvarsindustri, et selvgående Ukraina, en velfungerende landbrukssektor og en velfungerende statsmekanisme. En storstilt krig er kontraproduktivt i denne forbindelse.

Et angrep på Ukraina vil også bety begravelsen av Nord Stream 2-prosjektet. Hvis Vesten føler seg truet av energisikkerhet, må den gripe inn mer aktivt.

Et slikt angrep vil også bety at Europa, NATO-landene, vil stå overfor en konvensjonell krig på sin side som vil forårsake en migrasjonskrise og destabilisere kontinentet. Dette ville provosere frem en ny kald krig og et våpenkappløp som ville ramme den russiske økonomien.

Stater er ikke i krig på grunn av krig, men på grunn av en politikk hvis primære mål er en bedre fredstilstand. Derfor velger ikke Russland en konvensjonell krig, som ville bety store tap og en «ikke så god fred», men heller hybride metoder som også ville unngå en direkte konfrontasjon med Vesten.

Hvordan vil Russland oppføre seg?

Tre okkupasjonsscenarier er oftest identifisert med hensyn til ytterligere russiske handlinger: fullstendig okkupasjon, okkupasjon av territoriet over Dnepr, okkupasjon av korridoren langs Azovhavet, muligens med blokkering av tilgang til Svartehavet.

Ifølge HP Midttun er en «humanitær intervensjon» basert på en «fredsbevarende» operasjon, ledsaget av innføring av en flyforbudssone, mer sannsynlig. I dette tilfellet ville den russiske hæren, både i luften og på bakken, provosere de ukrainske styrkene og slå til ved den minste anledning.

Slike sanksjoner vil ha en enorm psykologisk innvirkning på Ukraina. Som med annekteringen av Krim og militæraksjonen i Donbass, ville det være vanskelig for Vesten å sanksjonere Russlands ansvar for å beskytte (R2P) strengt, til tross for at Russland selv manet frem et påskudd for en militær operasjon.

Den neste fasen av hybridkrig eller hvorfor Russland ikke bør angripe Ukraina

Sikkerhetssituasjonen i Europa har forverret seg betydelig de siste månedene. Europa opplever energi- og migrasjonskrisen forårsaket av Russland. Hviterussland integreres i den russiske føderasjonen og kan miste sin uavhengighet og suverenitet i løpet av de kommende månedene. Russland utvider sin militære tilstedeværelse både i Hviterussland og på den ukrainske grensen.

Russlands hybridkrig mot Georgia, Ukraina og Hviterussland fortsetter med uforminsket styrke, og alle tre blir destabilisert av en kombinasjon av militære og ikke-militære midler. Ukraina sto nylig overfor et fullskala cyberangrep, og ikke bare trusselen om en 100 000-sterk hær ved grensen.

I tillegg blir Russlands meldinger og følelser stadig mer militante. USA har blitt anklaget for å destabilisere Russland og dets allierte, og Kreml har i sine krav til Vesten krevd at NATO ikke bare skal stoppe utvidelsen, men også «gå tilbake til 1997».

I tillegg flyter det offentlige rom rett og slett over av informasjon om en mulig russisk invasjon av Ukraina.

Hybridkrigen mot Ukraina startet ikke i 2014, men mye tidligere, med demontering av landets sikkerhets- og forsvarssektor, opprettelsen av et informasjonsrom og opprettelsen av politiske og økonomiske forhold. Den andre fasen, fortsatt aktiv, startet i februar 2014, mens de resterende tre (krise, oppløsning og fredsbygging) fortsatt venter på utplassering.

Ifølge HP Midttun, på dette tidspunktet, når en krise som vil «endre spillereglene» ennå ikke kommer, forsøkes det å løse en krise som allerede har oppstått.

Ved å love Vesten å ikke sende Ukraina for å forsvare sin hær, har Putin i hovedsak gitt seg selv handlingsrom og tillatt seg å eskalere militæreskaleringen i regionen.

«Handling og reaksjon»

For å hindre Russlands handlinger, er det nødvendig å fortsette militær og økonomisk bistand til Ukraina utover «bekymringserklæringene» for å utarbeide en ny «Marshall-plan». Jo sterkere Ukrainas forsvar, desto større blir kostnadene for Russland ved å eskalere situasjonen der.

Dessuten har Vesten i denne konflikten «glemt» Newtons tredje lov, hvis essens er regelen om «handling og reaksjon». Vestens reaksjon på den russiske krigen i Ukraina var ikke tilstrekkelig fordi vi ikke ønsker konflikt. Vi ønsker ikke å være en del av det. Vi ønsker en politisk løsning på krigen som Russland allerede begynner å vinne, og vi håper på fred fordi vi er klare for fred, konstaterer eksperten.

Men fred er bare mulig hvis alle ønsker det. Krig trenger bare en ensidig løsning. Og Russlands oppførsel de siste 15 årene har vist at Vesten har sviktet sin plikt og rett til å «hevne».

Mulige måter å avhjelpe denne situasjonen nå er: Tegn røde linjer og vis at NATO er en defensiv allianse, om enn en defensiv; å tvinge Russland til å møte de samme dilemmaene som Vesten nå står overfor, slik som utplasseringen av NATO-styrker i Ukraina; For å «frikoble» Russlands hovedpilar av desinformasjon, påstanden om at aggresjonsutbruddet blir provosert av «sikkerhetsbekymringer». Tanken om at 30 demokratiske, liberale land kan angripe en atommakt er sørgelig lite overbevisende, og Russland selv er godt klar over dette. I tillegg har Russland en grense med 14 stater, hvorav bare 5 er medlemmer av NATO (kun den sekstende delen av grensen) – dette er ikke et eksempel på en «beleiret festning»; Øk forsvarsbudsjettets andel til 2 %. ikke bare om noen år, men nå.

You may also like

Leave a Comment