Vi har en historisk lik mentalitet, lutheranisme, tilhørighet til hanseatene og innflytelsen fra det tyske språket.
Nordmannen Snorre Karkonen-Svensson er en mann som bokstavelig talt symboliserer samarbeidet mellom Latvia og de nordiske landene. Han er norsk med islandsk navn, slekt i Sverige og mor finsk, mange års erfaring i Danmark, men har bodd i Latvia i mer enn 20 år.
Snorres levesett var allerede knyttet til Latvia i skoletiden. I 9. klasse bestemte han seg for et studentutvekslingsprogram. «Jeg dro og bodde i Ogre i et år. Det var slik jeg ble forelsket i den latviske kulturen og språket. Så studerte jeg ved Universitetet i Oslo og begynte så på studiet her. Jeg fikk tilbud om å undervise i norsk, og slik har det blitt, sier Snorre.
Det skal sies at dette ikke er en helt tilfeldig forbindelse med de baltiske statene – i en alder av 14 år ble Snorre interessert i politikk og fulgte med på nyhetene om Sovjetunionens sammenbrudd, han hadde også en brevvenn fra Latvia.
Snorres kan absolutt mer om det latviske språket enn den «gjennomsnittlige» latviske. Han studerte baltisk filologi og underviste i norsk ved det latviske kulturakademiet i mange år.
Kontoret til Nordisk Ministerråd i Latvia er et representasjonskontor for nordisk samarbeid, som har vært aktivt i Latvia siden 1991 og har jobbet med samarbeidsprosjekter og finansieringsprogrammer på ulike områder i løpet av sin 30-årige eksistens.
Åpenhet for nye tanker, ideer og partnerskap er de grunnleggende prinsippene for nordisk samarbeid. For å reflektere dette tilbyr Nordisk Ministerråds kontor i Latvia en serie menneskelige historier med tittelen «Kompasset peker alltid nordover».
«Vi lever fremover, men vi forstår livet ved å se tilbake.» (S.Kirkegors)
Snorre innrømmer at Nordisk Ministerråds kontor spilte en svært viktig rolle i livet hans da han kom til Latvia. Han tilbrakte mye tid der, deltok på arrangementer, brukte biblioteket og lærte norsk til latviere. De nordiske språkkursene i regi av kontoret var så populære at folk sto i lange køer utenfor kontoret for å søke. Fra 1991 til 2001 kunne kontoret lære alle nordiske språk, inkludert færøysk.
Snorre samler nå folk i sitt eget språkhus, hvor for eksempel skandinaviske bokklubbmøter og andre kulturarrangementer finner sted. Snorre språkhus ble stiftet i 2018. I de koselige, solfylte lokalene i Avotu Street er det et omfattende språkbibliotek, det holdes språkklubber, det undervises i norsk til latvisk og latvisk, de utvikler undervisningsmateriell, jobber med oversettelser og setter opp et språkmuseum.
Den latvisktalende nordmannen er et ekte vandreleksikon som kan fortelle mye om hva Latvia og Norge, de baltiske statene og de nordiske landene har til felles.
– Da jeg først hørte latvisk, føltes det som en blanding av finsk og russisk, ler Snorre. «Men i virkeligheten er måten vi kategoriserer ting på, hvordan vi konseptualiserer verden, lik på begge språk. Denne sterke nedertyske innflytelsen ligger ikke bare i vokabularet vårt, men også i vår måte å tenke på.»
Snorre begynte å snakke og tenke på latvisk mens han bodde i Ogre som utvekslingsstudent. Uttalen var i hvert fall ikke vanskelig, for de eneste lydene nordmennene ikke har er Z og Ž; alle andre vanskelige konsonanter – ķ, ļ, ģ – forekommer også på norsk. Snorre er sint for at han faktisk snakket veldig grammatisk feil den gang: «Alle var spente! «Å, du lærte latvisk, så fint!» Etter det fant jeg det vanskelig å bli kvitt feil.»
Snorre har oversatt Jānis Joņevs roman «Jelgava 94» til norsk og har nettopp fullført oversettelsen av Nora Ikstens bok «Muttermilch».
Han har lest mange latviske litterære verk fra antikken til i dag, inkludert eksillitteratur. «Jeg leste i den latviske litteraturen hva det vil si å være flyktning i et annet land der man ikke blir akseptert. Og det er vanskelig for meg å forstå at latvierne, som har behandlet seg selv så grusomt som en nasjon, snakker om flyktninger med en slik intoleranse og misforståelse. Det er et paradoks, avslutter Snorre trist.
På spørsmål om han følte seg mer som en latvier eller nordmann, svarte Snorre at han trodde
mange av en persons identiteter er ikke som et annet stoff i en flaske, med en identitet som tar plass og etterlater mindre plass til en annen.
Han er en del av det latviske samfunnet som har beholdt sin norske tilhørighet. Han nevner miljø, sosial rettferdighet og et inkluderende samfunn som sentrale nordiske verdier. — Det gjør livet til folk lykkeligere, sier Snorre og viser til at solidariteten til folket i Latvia er mindre merkbar. «Det er så rart, fordi latviere ser ut til å være store patrioter, i november er alle båndene i flaggets farger festet til pelsen på frakken, men når du virkelig trenger patriotisme, betal skatt og ta vare på helsen og velvære- være av de rundt deg…»
«Latverne er redde for å bli utryddet som nasjon, men da må vi vurdere hvilke verdier vi ønsker å bevare?» Snorre etterlyste en grundigere refleksjon rundt Latvias prioriteringer. «Ja, selvfølgelig er det språk, kultur, folklore, men det praktiseres fortsatt av en relativt liten del av samfunnet. For meg ser det ut til at i de nordiske landene vil verdiene i dette samfunnet bli klarere.
Men det skjer positive endringer også her i Riga. For eksempel i Avotu-gaten, hvor Snorre bor og jobber, dannes det en naboforening og det skjer noe – folk både løser problemer sammen og forbedrer sosiale problemer.
Vi har en sterk nordisk verdi til felles, sier Snorre: «Nordmenn drar til fjells, latviere går til sopp. Forbindelsen med naturen knytter også latviere og nordmenn veldig sammen. Latvianere er heller ikke fremmede for formålsløse turer i naturen ”.
«Hardcore gamer. Vennlig reise-ninja. Livslang oppdagelsesreisende. Stolt leser. Matinteressert. TV-banebryter.»