Dalibor Motejlek gjorde sitt siste hopp tidlig på 1980-tallet, allerede i 50-årene, på en veterankonkurranse i Norge. Under generalprøven hoppet han så langt at han falt, og fikk hjernerystelse og flere brudd. Likevel vant han konkurransen og prisen ble overrakt ham av kongen av Norge, Haarald. Dette spranget oppsummerte for å si karrieren hans symbolsk. Full av feil, skader og samtidig rik på stilen, der han har gått ned i sprangridningens historie for alltid. Forrige måned feiret Motejlek sin 80-årsdag.
Den første rekordholderen fra Tsjekkoslovakia
Han var en representant for en strålende generasjon tsjekkoslovakiske skihoppere, som tsjekkiske hoppfans kan lengte etter i dag, som ser ut til å bli færre og færre på grunn av sammenbruddet av denne disiplinen utenfor våre sørlige grenser. Sammen med Motjlek tilhørte også de denne ekstremt talentfulle generasjonen. Jiří Raška, Rudolf Höhnl, Ján Tánczos, Zbyněk Hubač og Karel Kodejška. Hovedpersonen i denne teksten opplevde sin største sportsberømmelse 15. februar 1964.
Etter OL i Innsbruck, hvor Motejlek endte på 10. og 19. plass, skulle det tsjekkoslovakiske landslaget reise hjem, men trener Zdenek Remsa ombestemte seg. Han ledet spillerne sine til Alpencup i Garmisch-Partenkirchen, hvor Dalibor endte på tredjeplass, etterfulgt av en flyuke i Oberstdorf. – Vi ønsket å slå den tsjekkoslovakiske rekorden, som tilhørte Hubert Rieger i 1956 og var på 111 meter – sa Motejlek nylig i et intervju utført av Lidovky.cz i anledning hans åttiårsdag. – Den første dagen klarte jeg å hoppe 133 meter og nå målet mitt, men Remsa sa til meg: «Jeg tror du vil forbedre denne rekorden i morgen.» Dagen etter slo Matouš resultatet mitt med én meter. Remsa sa til meg igjen: «Dalibor, du er her i en slik form at du vil hoppe enda lenger fra ham.» Og det gjorde jeg. Jeg nådde 142 meter. Før landing fikk jeg et vindkast slik at jeg kunne fly enda lenger. Denne mammuten hadde en helning på rundt 42 grader. Første gang jeg syklet kurset hans, var magen min i halsen.
De jukset i Zakopane
Etter to dager med konkurranse på Heini-Klopfer-Schanze ble han nummer to, men etter rekordhoppet slappet han for mye av og endte bare på 19. plass i den tredje konkurransen. Dette ga ham sjette totalt i arrangementet, som var en slags forløper til det senere ski-VM var. Bare to av hans landsmenn gikk ned i historien på samme måte. Verdensrekorden ble slått to ganger av Raška i 1969, og 14 år senere viste Pavel Ploc det lengste hoppet i historien.
Den påfølgende sesongen vant hopperen fra Harrachov sin eneste pallplass på et stort stevne. Tsjekkeren tok tredjeplassen i Four Hills-turneringen og ble «presentert» for ham av den polske representanten Józef Przybyła. Den «polske rekordjegeren», som han ble kalt av den tysktalende pressen, ble avsløringen av begivenheten og kunne til og med vunnet den hvis det ikke hadde vært for høsten i den siste konkurransen.
Motejlek følte seg komfortabel i hoppbakkene i Beskidene. I en alder av sytten år tok han andreplassen i juniorutgaven av Beskids Cup som ble holdt ved anleggene i Szczyrk og Wisła, og tre år senere vant han dette arrangementet i seniorkategorien. Han tok med seg verre og verre minner fra Zakopane. Han hadde vanligvis fjerne stillinger der og gikk i avsky for handlingene til avstandsdommere, som han mente gikk så langt som å jukse med jevne mellomrom. – Da ble avstanden målt av dommerne plassert omtrent annenhver meter ved landingen. Vanligvis prøvde de å gjøre det nøyaktig, men i Zakopane ble det alltid lagt til meter til polene.
To og en halv måned i gips
På slutten av 1960-tallet var Motejlek blant de beste i verden, men han manglet et stempel som klart skulle oppsummere karrieren. Derfor hadde han store forventninger til hjemme-VM, som var planlagt til 1970 i Strbske Pleso. «Jeg var i god form i sesongen 1969/70», minnes han. – Men så fikk vi nye ski – de hadde veldig forskjellige bredder på tuppene. Vi testet dem før mesterskapet i Tatras. På et av hoppene snudde jeg meg i luften og falt i en hard, kompakt landing. Det var mer et lag med is enn snø. Jeg brakk ryggraden. Røntgen var ikke mulig på den tiden. Bare tre dager senere ble jeg satt på et tog og ført til Praha. Jeg var i gips i to og en halv måned. Jeg brukte de neste fire og en halv i et korsett. Jeg har ikke blitt operert. Det var i grunnen slutten på karrieren min.
Han gjorde opp for mangelen på konkret suksess i sin konkurransedyktige karriere som trener. Elevene hans vant medaljer ved olympiske leker og andre store begivenheter på 1980-tallet. – Ploc, Parma, Podzimek, Dluhoš, Malec – det var et så flott lag som før laget vårt med trener Remsa. Selv om gutta var profesjonelle, visste jeg at de ikke var helgener. Noen ganger var de utro mot meg, akkurat som gjengen vår utro trener Remsa. På Four Hills-turneringen på nyttårsaften skulle vi legge oss rundt midnatt. Jeg la meg og tenkte at guttene også hadde sovnet. Det var først gjennom bildene jeg fant ut at landsmannen vår hadde en pub i nærheten, at han hentet dem med bil og de festet til morgenen. Men de hoppet bra så jeg tilga dem etter å ha vært litt sint.
Retning – Sør-Korea
Så kom en mer eksotisk trenerutfordring. – Etter Calgary-kampene tok jeg over å representere USA. Jeg ble valgt ut blant seks andre sterke kandidater. Jeg gikk der en sesong, endte opp med å bli i tre og et halvt år. Vi hadde et ganske bra lag. Mike Holland vant overraskende konkurransen i Four Hills-turneringen i Bischofshofen.
Etter det amerikanske eventyret vendte Motejlek tilbake til hjemlandet og tok en høy stilling i det tsjekkiske forbundet. Det var begynnelsen på kapitalismen, ikke alle organisasjoner fant sin plass i den nye virkeligheten umiddelbart etter systemskiftet. Tsjekkeren husker at han hadde store problemer med å skaffe penger til lagets tur til Falun for verdensmesterskapet i 1993, hvor Jaroslav Sakala og selskapet tok tre medaljer. Han bestemte seg da for å akseptere et helt uventet tilbud fra Sør-Korea, som begynte å bygge et system for at skihopping skulle fungere. – De var veldig dyktige gutter, begavet i akrobatikk, tok raskt til seg kunnskap, på en sommer lærte de mer enn tsjekkiske hoppere på tre. Det var et vakkert eventyr – minnes Motejlek med glede, og ser man på situasjonen for de koreanske hoppene, kan man igjen lure på hva som gikk galt…
«Uhelbredelig matforkjemper. Utforsker. Vennlig popkulturelsker. Stolt ølmaven. Ivrig arrangør. Sertifisert musikknerd.»