Forrige mandag møtte Mackenzie Boyd-Clowes og Matthew Soukup ungdommer på Fort William First Nation Arena sportskompleks for å diskutere deres vanskelige reise til suksess. De ble akkompagnert av Steve Collins, den yngste verdenscupvinneren noensinne.
OL deja vu
Selv om det har gått tre måneder siden denne begivenheten, kan den olympiske bronsemedaljen vunnet av et blandet kanadisk lag fortsatt virke abstrakt, ikke fullt ut forståelig og logisk for noen mennesker av mange grunner. I anledning suksessen til representantene for Maple Leaf Country bør en kuriositet nevnes, som bare er viktig fra et statistisk synspunkt, men som er verdt å nevne. Nøyaktig ti år tidligere vant også kanadierne bronsemedalje, også i OL og som nå i herre- og kvinnelisten.
Under ungdoms-OL 2012 i Innsbruck ble det holdt en eksperimentell blandet konkurranse. Det var en konkurranse der hvert lag besto av en hopper, en skihopper og en nordisk kombinertutøver. De senere absolutte mesterne i verdenshopp sto på pallen. Det tyske laget vant, som de hoppet blant andre Andreas Wellinger og Katharina Althaus foran Slovenia med Anze Laniska og Ursa Bogataj i sine rekker, og det kanadiske laget vant bronsemedaljen den gang. Hun var representert av hopper Dusty Korek, hopper Taylor Henrich og kombinator Nathaniel Mah. Bortsett fra aldersgruppen, var det Canadas første mesterskapsmedalje i lagarrangementet og bare frem til OL i Beijing. Tretten lag startet på den tiden, det nest siste ble overtatt av det polske landslaget: Magdalena Pałasz, Krzysztof Leja og Michał Pytel.
«Fortsatt fantastisk»
– Vi overgikk all forventning. Det var en hendelse en gang i livet. Det er utrolig, fortsatt utrolig – sa Mathew Soukup, sitert av Tbnewswatch.com, under et møte med unge sportsadepter. Begge Beijing-medaljevinnerne oppmuntret publikum til å følge drømmene sine, etterfulgt av Steve Collins, som vant verdenscuppen i Lahti 9. mars 1980 i en alder av 15 år, 11 måneder og 27 dager. Den dag i dag er han den yngste vinneren av den høyest rangerte konkurransen i skihopp.
«Det som skjedde var oppfyllelsen av samfunnets dypeste drømmer,» sa Collins om suksessen i Beijing. – Barna foran deg hadde ingen systemstøtte. De samlet inn penger selv til alle turer. Det er helt utrolig hvor vanskelig det må ha vært å fungere på denne måten, enn si å konkurrere på høyt nivå.
– Da bakken i Thunder Bay ble stengt, ble det et fall. Først ble det investert penger i organiseringen av verdensmesterskapet, deretter ble arenaene stengt og alle drømmer til kanadiere som var interessert i skihopp ble ødelagt. Det var veldig skuffende, nå må det komme en kraftig akselerasjon i støtten til sporten, mener den tredobbelte olympieren.
Et sett med kanadiske gensere
Boyd-Clowes og Soukup, sammen med deres medaljevinnende venner Abigale Strate og Alexandria Loutit, vil for alltid være i hopphistorien. Faktisk er det svært få kanadiere som kan sies å være det. Den første var Nels Nelson, født i 1894 i Salanger, Norge. I 1913 emigrerte han til Nord-Amerika med familien og ble en av Canadas ledende skihoppere. 4. februar 1925 klatret han 73 meter på Revelstoke Hill og ble verdensrekordholder. Det er imidlertid viktig å innse at rekordhøy feber på den tiden grep Nord-Amerika langt mer enn Europa, hvor stilen hans ofte ble satt over avstanden til hoppet. Nelson ønsket å konkurrere alene i OL i 1928, men fikk ingen godkjenning fra sportsaktivister. I 1932 mistet han hånden mens han jaktet, og det var slutten på hans aktive eventyr innen sporten.
Verdensrekorden kom tilbake til Revelstoke i 1933. 15. mars klatret Bob Lymburne 87,5 meter, og slo sveitseren Henry Ruchet med en halv meter i Villars rundt et dusin dager tidligere. Lymburne gjorde seg aldri et navn i hoppverdenen igjen etter det. Han pådro seg en hodeskade, og det var ikke snakk om å fortsette sitt sportslige eventyr. Han hadde hukommelsesproblemer resten av livet. I 1957 gikk han en tur i skogen. Han kom aldri tilbake fra det. Liket ble ikke funnet.
I en av de galeste OL-konkurransene, vunnet av Wojciech Fortuna i Sapporo-konkurransen i 1972, tapte Tauno Käyhkö bare 0,7 poeng til polen. Men det var så tett på toppen at det ikke en gang rakk til bronsemedalje og han endte på en dårligst fjerdeplass. På den tiden var Käyhkö ikke en anonym skihopper, noen uker tidligere hadde han endt på tredjeplass i Four Hills Tournament. Han har vunnet mange prestisjetunge internasjonale konkurranser. Hvorfor skriver vi her om en skihopper fra Finland? For i 1975 skiftet han statsborgerskap og begynte å representere Canada. Imidlertid forsvarte han ikke fargene i sitt andre hjem så vellykket. Hans største hoppsuksess for Land of Maple Leaf var femteplassen ved verdensmesterskapet i 1978 i Lahti. Tilstedeværelsen av en spiller fra Rovaniemi i denne rangeringen er derfor ikke helt legitim.
Den beste hopperen i kanadisk historie er utvilsomt Horst Bulau. La tallene snakke: tre verdenscuppaller totalt – andre og to tredjedeler; 28. Podiumplasseringer i verdenscupkonkurranser, inkludert 13 seire; 3. plass på Four Hills Tournament. Bare ved store begivenheter hadde kanadieren ikke hell. Ved ski-VM i 1981 nådde han en femteplass. Ved det klassiske verdensmesterskapet, samt ved de olympiske leker, var han sjuende best.
Nevnte Steve Collins lovet også å være et talent av i det minste Bulas slag. Flere faktorer gjorde imidlertid at han for alltid ville forbli i skyggen av en mye mer titulert landsmann. Vi presenterte Collins karriere i detalj >>> HER <<<
«Uhelbredelig matforkjemper. Utforsker. Vennlig popkulturelsker. Stolt ølmaven. Ivrig arrangør. Sertifisert musikknerd.»